72th Hunger Games

45

Blendende lys. Publikum overøser meg med ett øredøvende jubelbrøl når de ser meg. Så hører jeg Caesar si: "Der er hun! Årets vinner!" Publikum jubler. Jeg kommer på 'ikke over ankelen!' greiene. Jeg heiser skjørtet over ankelen og går mot Caesar. Publikum skrattler. Caesar hilser på meg og jeg gir ham ett lite kyss på kinnet. Jeg legger merke til at han har farget håret sitt marin blått. Jeg setter meg ned i en lekker blå marineblå fløyelssofa. Alt dette for meg. Caesar som farget håret sitt marineblått, også denne marineblå sofaen. Jeg kjenner meg utrolig smigret. Caesar slår noen vitser. Mens han gjør det prøver jeg bare å smile til publikum. Showet kommer til å vare i tre lange timer, og det er noe alle Panems innbyggere er tvunget til å se på. Så skjer det noe. Panems segl dukker opp på skjermen. Jeg vet hva som skal se. Nå kommer detaljerte skildringer om dødsfallene på arenaen. Jeg er imponert over at de har klart å presse flere ukers hendelser om til ett tre timers langt show. Som vanlig fokuseres det på tributtene som dominerte i lekene. Det vil si meg og mine følgesvenner og jenta fra 7. Den første timen fokuserer de på det som skjedde før vi entret arenaen - uttaket, turen i hesevognen, poengsummen og intervjuene. Det er grusomt å se de andre tributtene, for alle er naturligvis døde. Den snikendes musikken gjør det ikke bedre. Etter en time kommer de til øyeblikket når vi entrer arenaen. Først viser de en detaljert skildring av blodbadet. Jeg ser kniver og sverd bore seg inn i kropper. Jeg ser meg selv drepe guttene fra 3, 6 og 12. Etter den detaljerte skildringen av blodbadet, viser de nærbilder av vettskremte tributter etter blodbadet. Død etter død. Så kommer døden til Max. De bytter på å vise luftbilder og nærbilder av ham. Jeg ser Bruno sette seg fast i en brennedes tømmerstokk. Max løper tilbake for å hjelpe ham, og til gjengjeld gruser Bruno knyttneven sin rett på nesen til Max så han faller overende. En flammebrann skiller Bruno og Max, så Max er nødt til å løpe en lang omvei. Jeg ser svetteperlene trille nedover ansiktet hand. Til slutt blir han fanget i ett hav av vegger, ingen mulighet for ham å flykte. Røyken tar til slutt livet av ham. Skjermen blir svart og de personen som redigerer viser ansiktet mitt på direkte TV. Ansiktet mitt raser av sinne. Skjermen blir svart igjen, og dødsfallene til Glagow og Hamilton er de neste som står på tur. I ti minutter viser de kongevepsene som borer broddene sine i kroppene deres. De faller begge i koma, og til slutt drønner kanonskuddene deres. Publikum grøsser når de ser de vansinerte kroppene deres. De fortsetter å vise død etter død. Episoden når forsyningene våres ble sprengt og den blodige banketten er to av de store høydepunktene. De viser ansiktuttrykket til Kati når jenta fra 7, eller Lauren som hun het - borer øksa si dypt inn i ryggen hennes. Det er ganske komisk, og jeg er glad for å se Kati død. De viser også problemene mine med giften i hælen. Hegrene er det neste på programmet. På skjermen ser jeg en jente som dreper hegre etter hegre. Jeg legger merke til at de har klippet bort scenen hvor den siste hegren nesten drepte meg. Døden til jenta fra 7 vies stor oppmerksomhet - hegrene som borer nebbene sine i halsen hennes, samtalen med meg hun lå på dødsleie og når hun slipper hånden min. En tåre triller nedover kinnet mitt. Til slutt kommer den store finalekampen mot Bruno. Det er en lang og blodig kamp. Til slutt ser jeg meg selv bore sverdet inn i ryggen hans. Og til slutt hjertet. Publikum er klistret fast til skjermen. Nasjonalsangen spilles opp nok engang. President Snow kommer mot oss med de slangeaktige øynene hans. Jeg reiser meg og neier. Han tar hånden min og kysser den. Jeg grøsser inni meg, men jeg må naturligvis bare smile til han. En liten pike trer fram med en pute som hun har kronen på. Han plasserer den på hodet mitt og gir meg en kort gratulasjon. Når presidenten er ferdig, jubler publikum vilt. Jeg vinker til de i minst en halv time før Caesar Flickerman runder av. Armene mine er ømme. Caesar ønsker dem alle sammen en god natt og minner de på om å skru på TV-en i morgen tidlig for å få med seg det siste intervjuet. Som om de har noe valg. Jeg vet at jeg skal til presidentens herskapsvilla. Jeg gir mine siste vink og slengkyss til publikum. Jeg hører jubel selv lenge etter at jeg har gått.