72th Hunger Games

35

Morgendagen blir bare vond. Solen gløder, men kroppen min er iskald tvers i gjennom. Jeg finner fram resten av små kvistene og lager de om til ett bål. Hendene mine skjelver, så jeg bruker minst 10 fyrstikker før jeg endelig klarer å tenne opp bålet. Da jeg omsider har fått varmen i meg igjen prøver jeg på nytt å dra ut knivdelen med pinsetten. Uten hell. Hælen min er mye verre fra i går, og det gjør vondt bare når jeg prøver å reise meg. Jeg tar en nærmere titt på såret. Det begynner å bli betent. Så ser jeg noen små striper i foten min. Blodforgiftning. Det lilla gørret som jeg ikke helt klarte å plassere hva var i går kveld, det er utvilsomt blodforgiftning. Det er bare spørsmål om dager før stripene når hjertet, lungene eller hjernen min. Jeg begynner å bli livredd. Kanskje er det noen planter der ute som kan hjelpe meg, men jeg har ikke kunnskap til de. Så kommer jeg på noe. Sponsorer. Jeg kommer til å trenge høyteknologisk bakterie drepene medisin. Jeg er ikke sikker på om sponsorene mine har råd til en så dyr medisin så sent i lekene. Jeg bestemmer meg for å spise og drikke litt. Jeg tar opp vannflaska, åpner korken og tar munnen min rundt åpningen for å slurke i meg alt. Jeg venter bare på det flytendes stoffet, men det kommer ikke. Jeg drakk opp alt i går. "Faen!" sier jeg høyt. Jeg har heller ikke mer mat, for jeg spiste opp resten i går. Jeg aner ikke hva slags planter som er spiselige, og jeg vet heller ikke hvor jeg finner vann hen. Jeg kan ikke dra til innsjøen, for Bruno og Kati er helt sikkert der etter skadene jeg påførte dem. Jeg reiser meg opp til tross for de store smertene. Jeg begynner å gå sakte. Smertene er utholdige, og jeg vet at jeg bare framskynder blodforgiftningen enda mer, men har jeg noe valg? Jeg kan ikke sulte i hjel. Jeg trasker rundt i skogen etter vann og mat. Det eneste jeg har sett etter mange timer med leting, er en liten firfisle. Hvordan de andre tributtene har funnet mat og vann er ett mysterium. Etter noen timer til med leting, er resultatet langt fra tilfredsstillende. En håndfull med blåbær er alt jeg har funnet. Jeg trasker hjem igjen til hulen. Det begynner å bli mørkt og jeg vil ikke at rovdyrene skal drepe meg. Jeg sanker noen tørre kvister mens jeg går tilbake. Arrangørene har helt sikkert trukket tilbake 95% av maten på arenaen. Om noen dager vet jeg at de kommer til å invitere oss på en bankett. Sponsorene mine er mitt siste håp. Har jeg tatt feil om sponsorene mine? Har jeg egentlig noen? Jeg tror det. Jeg er jo tributten med høyest odds for å vinne. Maten blir dyrere jo lenger ut du kommer i lekene. Det du kunne få ett helt måltid for den første dagen, får du bare noen epler på den syvende dagen. Eller er vi på den åttende dagen? Jeg har ikke tatt meg bryen med å telle dagene engang. Etter noen timers trasking, er jeg endelig tilbake i hulen. Jeg fyrer opp ett lite bål med kvistene jeg har sanket. Sulten og tørsten er forferdelig, men enda forferdeligere er knivbiten i hælen min. Jeg drar av støvlene og sokkene for å ta en nærmere titt på såret. Stripene har komt helt opp til kneet. Fortsetter det i denne farten, er jeg ferdig om max tre dager. Jeg vet ikke engang om jeg makter å lete etter mat. Enda verre vil det bli om jeg må løpe i full fart. Jeg bestemmer meg for ikke å prøve å dra knivdelen ut. Mitt eneste håp er mentorene mine. Solen begynner å gå ned, og jeg er så tørst. Det er for sent å lete etter vann nå. Kanskje må jeg til innsjøen i morgen. I mange timer sitter jeg og lytter etter lyden av en sponsorgave. Det er mørkt og jeg har ventet i mange timer. Sulten og tørsten er kvelendes. Jeg er på nippet til å gi opp. Så hører jeg en lyd. En sølvfarget stor metallboks lander rett utenfor hulen min. Jeg bevæpner meg og går ut for å hente den. Jeg tar den med meg inn igjen. Overalt på jord, håper jeg på vann, men den medisinen som kan stoppe blodforgiftningen er mye viktigere. Jeg åpner den. Ferske brød, epler, fetaost, bacon, egg og stekte poteter. Også en 2 liters vannflaske. Alt i en porsjon. Jeg er nødt til å spise opp alt nå med engang. Jeg finner en liten lapp hvor det står: Prøver å skaffe medisinen til deg søten. Finnick. Finnick Odair, jeg tror jeg har blitt litt glad i ham. Jeg nyter hver eneste bit av maten. Så skyller jeg det ned med 2 liters vann. Magen min er god og fornøyd. Jeg legger på litt mer kvister på bålet, så det skal holde i hele natt. Mens jeg gjør det, spilles nasjonalsangen opp. Jeg ser ivrig på himmelen etter portretter. Ingen har dødd i dag. I morgen skal jeg bare ligge her i hulen og vente på medisinen fra Finnick. Maten har gjort meg søvnig. Jeg sovner som en stein.