72th Hunger Games

38

Morgenluften fyller kroppen min med ett behageligt grøss. Heldigvis for meg er temperaturen overraskendes varmt. Jeg løper i ett tempo som jeg tror jeg kan holde i en time. Jeg kjenner nesten ikke noe til infeksjonen i hælen. Jeg vet at jeg nærmer meg Overflødighetshornet. Jeg er nødt til å gå varsamt nå, fordi det kan kry av angripere. Så ser jeg Hornet. Jeg lister meg bort til en busk og bare venter på at noe skal skje. Jeg får øye på innsjøen. Den er helt inntørket, og den inneholder ikke en dråpe vann. Jeg venter og venter, men ingenting skjer. Er jeg på feil sted? Nei, jeg er sikker på at Claudius sa Overflødighetshornet. Så skjer det noe. Bakken foran munningen på hornet deler seg i to, og et stort rundt tre farget bord stiger opp på arenaen. Jeg heiser meg litt opp for å se hva som befinner seg på bordet. Jeg ser to store lange brød og en 2 liters vannflaske med vann i. Vann! Jeg trenger sårt den vannflasken. Jeg titter rundt etter tributter, men ingen dukker opp. Jeg er nødt til å løpe til bordet og vannflasken nå. Jeg vet at hvem som helst av de andre kan nå bordet før meg, snappe vannflasken og forsvinne mot skogen fortere enn svint. Jeg nøler litt. Denne banketten kan bety døden. Jeg vet at Kati og Bruno kommer til å blinke meg ut først. De kommer ikke til å bry seg om maten. Så ser jeg jenta fra 6 løpe mot bordet fra skogen til høyre for meg. Jeg har ikke annet valg enn å løpe jeg heller. Jeg sprinter mot bordet og blinker ut jenta fra 6. Vi når bordet samtidig. Jeg ser henne raskt inn i øynene. Vi står på hver vår side av bordet, og jeg bare venter på at hun skal gjøre det første trekket. Så hører jeg fotpar. Utvilsomt Kati og Bruno. Jenta fra 6 tar hånden sin i en rask bevegelse mot vannflasken. Jeg skjønner trekket hennes og borer kniven min i hånden hennes. Hun hyler av smerte. Jeg vet at jeg må gjøre kål på henne. Jeg griper den største kniven i beltet mitt og borer den i halsen hennes. Jeg river den ut. Hun lever så vidt, men jeg vet at hun er ferdig. Jeg vet at jeg kan være i fare før jeg selv aner det. Kniven suser mot ansiktet mitt. Heldigvis ser jeg den og dukker unna. Instinktet mitt sier flukt, ikke kamp. Så drønner ett kanonskudd, og jeg vet at jenta fra 6 er død. Jeg tar vannflasken og sprinter av sted mot skogen. Så hører jeg ett kanonskudd til. Jeg er fullstendig overrasket over ett kanonskudd til. Jeg snur meg og ser Kati på bakken med en øks boret dypt inn i ryggen hennes. Jeg ser jenta fra 7. Jeg møter blikket hennes og former ett takk på leppene mine. Hun nikker og piler av sted. Bruno sørger over Kati. Jeg ser han knele ved siden av henne, men vi har hørt kanonskuddet hennes, og det er umulig å vekke liv i henne igjen. Jeg vedder på at han vil følge jenta fra 7 siden hun drepte henne. Alt på bordet er borte vekk. De to brødene har helt sikkert jenta fra 7 rasket med seg. Jeg ser Luftputefartøyet på luften. Den heiser med seg begge likene og flyr av sted. Jeg sprinter mot hulen min så fort jeg kan. Jeg kan veien sånn noen lunde, men jeg bruker lengre tid enn jeg ville ha gjort om jeg visste veien til hulen nøyaktigt. På veien til hulen får jeg øye på en villkalkun, den ser i hvertfall spiselig ut. Jeg dreper den og tar den med meg til hulen. Jeg har ett fast grep på vannflasken så jeg ikke skal miste den. Det flytendes stoffet i flasken kan bety forskjell på liv og død. Trærne skygger for solen, noe som er behageligt for da slipper jeg varmen fra solen. Jeg finner veien fram til hulen og setter meg ned. Jeg åpner vannflasken og gurgler i meg en liter. Jeg bestemmer meg for å spare på resten. Jeg flår kalkunen. Den er fast og fin, og jeg tror ikke den er giftig. Jeg fyrer opp ett bål og spikker enden på en pinne spiss. Så setter jeg kalkunen på pinnen og holder den over bålet. Etter ti minutter er den ferdig. Tror jeg. Kalkunen lukter himmelsk. Jeg skal akkurat til å spise den, men så hører jeg en pipelyd. En sølvfarget boks lander utenfor hulen min. Boksen er stor. Jeg går ut for å hente den. Jeg åpner den og finner salat, poteter, egg, røkt laks og en liter med vann. Jeg bryter ut i ett jubelrop. Skriket har allerede forlatt munnen min før jeg rekker å slå hendene på munnen. "Idiot!" sier jeg til meg selv. Jeg venter på at det skal kry av angripere i skogen, men så kommer jeg på at det bare er tre av oss igjen. Jeg skynder meg inn igjen til hulen og spiser maten jeg fikk av sponsorene mine. Jeg bestemmer meg for å spare kalkunen til i morgen. Jeg spiser opp alt. Jeg skraper tallerkenen og lengter etter mer. Så skyller jeg maten med en liter vann. Solen er allerede bak fjellet. Jeg lengter hjem. Til mor og Annie. Hvor mange dager siden er det jeg har sett dem? Ti? Det føles ut som en evighet. Jeg begynner å gruble over morgendagen. Mest sannsynlig vil seerne i Capitol vedde og satse penger på enten meg, Bruno eller jenta fra 7. Vinneren kommer mest sannsynlig til å bli kronet om to dager. Maks tre dager. En ting er jeg sikker på. Spillmakerne kommer til å føre oss sammen. Mens jeg grubler over morgendagen, spilles nasjonsangen opp. Kati dukker opp. Jeg er glad for at hun er død. Hun var en trussel og hun var involvert i Max, Glagow og Hamilton sin død. Så dukker jenta fra 6 opp. Hun gjorde ikke noe inntrykk på meg i Capitol. Så spilles nasjonalsangen opp og det blir mørkt på himmelen igjen. Jeg tror nok at arrangørene vil gi oss en fredelig natt. Jeg lager meg en pute av blad og mose. Bare tre av oss igjen tenker jeg. To til å drepe. Så sovner jeg.