72th Hunger Games

34

Jeg skal drepe deg. Den setningen går igjennom hodet mitt hvert sekund mens jeg flykter. Spillmakerne og publikum har vel hatt en festlig dag. Forhåpentligvis vil de gi oss en god natt. Jeg små jogger i ett par timer, før jeg endelig finner en liten hule. Den får duge til i natt. Den venstre foten min svir på grunn av knivspissen som jeg ikke fikk røsket ut. Det begynner å mørkne, så jeg slår leir i hulen. Jeg åpner skinnpungen min for å se hva jeg har av hjelpemidler. Jeg finner en full vannflaske, en skinnpung, noen pakker tørket frukt, en fyrstikkeske, en lommelykt, noen batterier som hører med og en liten pakke med førstehjelpsutstyr. De ligger helt urørt siden jeg tok de fra Hornet. Jeg finner også hodelykten. Jeg tar sjansen til å tenne opp ett lite bål. Sjansen for at noen vil finne meg er liten. Jeg finner mange småkvister og tenner de opp. Vannflasken inneholder fortsatt litt vann. Jeg drikker opp alt sammen. Jeg må dra for å finne vann i morgen. Så er det den lille knivdelen i den venstre hælen min. Jeg finner pakken med førstehjelpsutstyr og åpner den for å se hva jeg har. Febernedsettendes tabletter, paracetter, bandasje, plaster, teip og en stor pinsett. Jeg tar opp pinsetten. Jeg er nødt til å røske ut knivdelen. Pinsetten nærmer og nærmer seg hælen. Jeg får vondt bare av å tenke på det. Pinsetten rører bare så vidt det lille hullet på hælen, men det svir og gjør utrolig vondt. Skal vedde på at jeg er på skjermen i alle TV'er i Panem nå. Etter 10 minutter tar jeg meg sammen. Jeg stikker pinsetten inn i hullet. Jeg må ta meg sammen for ikke å skrike. Tårene presser på, for det gjør så utrolig vondt. Til slutt har jeg knivdelen i pinsetten min. Jeg teller til tre. På tre røsker jeg pinsetten ut. Det gjør forferdeligt vondt. Jeg ser på pinsetten. Knivdelen er ikke der. Det er noe lilla gørr på pinsetten som jeg ikke helt vet hva er. Jeg ser ned på det lille hullet. Blodet pipler ut, men etter en liten stund gir det seg. Det svir, og jeg vet at jeg bare har framskynnet prosessen til infeksjonen. Jeg er nødt til å få den ut, og det straks. Ellers kommer infeksjonen til å ta livet av meg. Jeg prøver igjen, men smerten fra i sted kveler tanken min om ett nytt forsøk. Jeg bestemmer meg for å gjøre det i morgen. Jeg finner fram en bandasje og litt teip og fester bandasjen rundt såret. Jeg er sulten. Jeg tror selvfølgelig at jeg har noe sånt som kylling, men jeg har bare tre pakker med tørket frukt. Jeg spiser alle pakkene i ett jafs. For første gang siden jeg kom på arenaen er jeg ikke mett. Det er sånn de andre tributtene har det, og nå må jeg gjennomgå den samme skjebne som de. Jeg er ikke vant med å være sulten. Det er en ulempe for oss proffer. Så kommer jeg på noe. De få årene vi ikke har passet godt nok på maten våres, er som oftest de årene da andre tributter fra de fattigere distriktene vinner. Jeg skyver tanken ut av hodet. Så spilles nasjonalsangen opp. Som antatt er jenta fra 3 død. Hun som tok sitt eget liv, eller kanskje gjorde hun det for at en av oss proffer ikke skal vinne. Vanskeligt å si. Jeg legger meg ned til å sove. Jeg er helt alene i en enorm utendørs arena. Jeg har aldri følt meg så ensom siden jeg dro hjemmefra. Bålet slukner og jeg begynner å fryse, og jeg orker ikke å gå ut for å hente mer ved. Jeg lurer på hvordan de andre tributtene klarer seg. Jeg ligger pinn stille og lytter etter angripere, men trettheten overmanner meg og jeg sovner.