Alicia

Forandringen

Julie og Hanne stirret spent på meg da jeg jeg gikk mot dem i kantinen.

"Hvordan var han? Hvor kommer han fra? Spiller han fotball? Du må fortelle alt", spørsmålene høljet ned og jeg måtte putte hendene avvergrende foran meg.

"Han sa ingenting, han svarte ikke på noen av spørsmålene mine og sier egentlig ikke så mye i det hele tatt", sa jeg med en oppgitt mine.

Julie så skuffet ut, jeg tror hun hadde gledet seg til å få vite mer om den mystiske Leo. William og gjengen kom bort til bordet vårt. Petter og Johanne holdt på så han gikk rett bort til henne. Leo sto alene borti et hjørne. Hanne tok tak i armen min og dro meg mot han. Da vi kom nærmere så vi at han fiklet med en hvit lapp. Hva kunne det stå på den? Han sto med ryggen mot oss og vi snek oss innpå han.

Jeg rakk å kikke så vidt over skulderen hans og så tallene 16:56. 15. Rå...

Jeg rakk ikke lese mer før en knyttneve traff meg rett i ansiktet og jeg falt rett i bakken.

Jeg blunket flere ganger før jeg skjønte hvor jeg var. Jeg lå på soffaen inne på lærerværeslet. Leo satt i fotenden min med ryggen mot meg, han kikket ut i luften og virket fraværende. Jeg reiste meg halvveis opp og så meg rundt i rommet, det var ingen andre her. Bare Leo og meg.

"Hei", stemmen hans skar gjennom den skjøre stillheten og jeg rykket til.

Jeg hadde sittet helt i mine egne tanker og ikke registrert at han hadde snudd seg mot meg. Øynene hans var bekymret og han så usikker ut. Ikke noe av den kalde, utilnærmelige Leo jeg hadde snakket med på morgenen var igjen.

"Hvordan går det?", han akte seg nærmere meg med et unnskyldende blikk. "Jeg er lei for at jeg slo deg...", sa han, stemmen hans var mørk og luggen hans lå nedover øynene hans. Han kastet litt på hodet og fikk den vekk fra øynene.

"Det gårr...*kremt* bra", sa jeg og kremtet for å få stemmen i gang.