Alicia

Det kan ikke ende sånn

Det var Leo som stod utenfor.

"Hei... Thea ringte meg"

"Åå, hvorfor det?"

"Hun sa jeg skulle skjerpe meg og trygle deg om å ta meg tilbake", øynene hans så kritisk på meg. "Også fortalte hun at vi hadde gjort det slutt", han ventet på et svar fra meg. Et svar jeg ikke kunne gi han.

"Alicia...", han tok et steg nærmere. "Vi må snakke om det"

"Hva om jeg ikke vil?, sa jeg og krysset armene.

Han slo hjelpeløst ut med armene: "så. Du skal bare gjøre det slutt med meg gjennom vennina di? Uten at noe har skjedd? Kom igjen... La meg komme inn"

Hjertet mitt blødde for han der han stod, men jeg ville bare ha tilbake livet mitt.livet mitt før Leo, det betydde at han ikke kunne være i det lenger.

"Jeg er lei for deg, men du må gå", jeg begynte å lukke døren, men han presset foten sin imellom.

"Du kan ikke bare stenge meg ute på den måten", øyene hans tigget om at jeg skulle slippe han inn. Men om jeg slapp av inn nå ville jeg aldri klare å stenge han ute igjen.

"Gå", gjentok jeg og stirret han inn i øyene mine. Jeg håpet inderlig de ikke avslørte alt jeg følte for han.

Leo's synsvinkel:
Øyene hennes var helt følelsesløse. Jeg kunne ikke se noe. Ikke anger, sinne, sorg, glede. Ingenting. Det var som om hun var død. Jeg tok et skritt frem og tok tak i armen hennes, men hun trakk seg vekk.

"Gå!!", gjentok hun. Denne gangen skrek hun og så hatsk på meg.

Jeg hadde aldri trodd at så mye hat kunne fylle så fine øyne. Jeg strøk håret bakover og rygget litt bakover, og hun smelte igjen døren. Jeg kastet meg fort mot den og lyttet. Jeg kunne høre hun hulket på innsiden. Jeg prøvde å åpne døren, men den var låst.

"Alicia, lås opp. Vi må snakke om det. Det kan ikke ende sånn!! Jeg elsker deg, og jeg vet du elsker meg og. Hva har fått deg til å forandre deg sånn?"

Jeg fikk ikke noe svar, men hulkingen hadde stoppet, man kunne bare høre den innimellom. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, alt i meg ville bare rive opp døren og klemme henne og aldri la henne gå, men en annen stemme sa jeg skulle forsvinne. At det var det beste for oss begge, at jeg forsvant ut av livet hennes.

Alicias synsvinkel:
Han var der fortsatt, jeg kunne høre han puste og hviske navnet mitt. Han hadde så rett, jeg elsket han, hvorfor stengte jeg han ut? Mamma kom ut i gangen og så på meg.

"Det var Leo var det ikke?", øynene hennes blødde for meg, jeg kunne se det. "Vil du snakke om det vennen?", hun kom mot meg med åpne armer og jeg kunne ikke gjøre annet enn å løpe inn i dem. Løpe inn i den trygge favnen hennes. Jeg snuste inn lukten av henne, det var så lenge siden vi hadde stått sånn.

"Jeg vil bare vekk", hvisket jeg til henne.

"Det vil jeg og", hun så på meg med et trist blikk. "Det var dumt det endte sånn det gjorde med Leo. Jeg trodde det begynte å bli seriøst"

"Det var det, men jeg klarer ikke mamma. Jeg har gjort noe fryktelig", hvordan skulle jeg kunne fortsette å leve med vissheten om at jeg hadde drept.

"Vet han det?", spurte hun forsiktig

"Ja. Han vet alt, og han bryr seg ikke, han sier han elsker meg uansett. Og det er det som er problemet, han syns ikke det jeg gjorde var forferdelig, det er helt normalt for han"

"Hva gjorde du Alicia?", hun holdt meg litt unna seg og så på meg med mamma blikket.

"Jeg kan ikke snakke om det. Jeg er nødt til å leve med resten av livet, og kan aldri fortelle det til noen. Jeg er lei for det mamma"

"Vennen, hvis det virkelig er så fælt som du sier er det bra å få snakket ut om det, men du er ikke nødt. Jeg tvinger deg ikke"

"Takk mamma", hvisket jeg og ga henne enda en klem.

"La oss bare komme oss vekk herfra? Vekk fra alt, vekk fra de teite mennene i livet vårt. Starte på nytt, hva sier du?"

"Ja. La oss gjøre det"

Livet mitt er ødelagt uansett...

-

Jeg føler at historien begynner å bli kjedeligere og kjedeligere... Har dere noen forslag til hvordan den kan bli bedre? 😐

God jul alle sammen!! ❤️