Alicia

312 - the end

Da jeg så Nora sitte å gråte kom jeg til å tenke på at jeg hadde drept faren hennes. Rødmen steg i kinnene mine og jeg satte meg ved siden av henne. Jeg la en arm rundt henne og dro henne forsiktig mot meg. Hun stirret forvirret på meg, men begynte å gråte igjen og lente seg mot meg. Leo stod litt rådvill og så på oss, men satte seg etterhvert ned på bakken ovenfor oss.

Vi satt sånn en god stund før jeg spurt eforisktig. "Hva har skjedd?"

Hun snufset og tørket tårene. "Pappaen min er død"

Leo visste ikke noe om dette og utbrøt. "Hva? Når skjedde det?"

"Rett før dere dro. Mamma har allerede funnet en ny mann, det virker ikke som om hun sørger engang"

Jeg sendte Leo et raskt blikk som sa "slutt", før jeg henvendte meg til Nora. "Jeg er lei for det. For alt. Kondolerer"

"Hva har du å være lei deg for?! Det var ikke du som gjorde det"

Den bitre ironien....

"Dessuten, så har du Leo. Og bestevennen din er akkurat blitt stesøstra di. Livet ditt er perfekt Alicia, det har det alltid vært. Det er derfor jeg har hatet deg. Du hadde alt. Alt gikk så enkelt for deg"

"Livet mitt er ikke enkelt Nora... Ingen sitt er. Alle har noe å slite med"

Leo stirret på meg. Han hadde forstått. Nora reiste seg opp og tørket enda flere tårer. "Ikke fortell dette til noen, vær så snill"

"Jeg lover Nora, dette blir mellom oss", sa jeg og sendte henne et smil. Hun smilte tilbake og skyndte seg vekk

Jeg reiste meg jeg også, men Leo dyttet meg ned igjen. "Du har noe å forklare", sa han morskt

"Jeg hadde tenkt til å fortelle det til deg... Engang", sa jeg og så ned i bakken. "Det er bare det at... Det var faren til Nora", jeg gjemte hendene i ansiktet og begynte å gråte jeg og. "Han kjente meg igjen. Og han var så hyggelig"

"Jeg skulle aldri dratt deg inn i dette, jeg burde holdt meg unna", sa Leo trist. "Alt er min feil Alicia. Jeg er så lei for det"

"Nei! Leo, det er ikke din feil. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg ble kjent med deg. Jeg burde bare ha stolt på deg da du sa du ikke kunne fortelle eng det. Det er like mye min feil. Og... Ingen av oss kan forandre på det vi har gjort, vi må bare leve med det"

"Han var din første, sant?", sa han og satte seg ved siden av meg. Jeg nikket. "Jeg husker også min første veldig godt. Det var en litt lubben mann i 40 åra. Han var sammen med en dame, og når hun gikk på do skøt jeg han raskt. Jeg lot henne ta seg av liket. Senere fant jeg ut at hun het Serina og at det var broren hennes. Maeso advarte meg mot å finne ut noe om han, men jeg klarte ikke la være... Og faktisk, så er jeg glad for at jeg gjorde det. Det har hjulpet meg å være sterkere de andre gangene"

"Hvor mange har du drept?", spurte jeg svakt, redd for å få høre svaret

Han bet seg i leppa og nølte. "Trehundreogtolv", mumlet han fort.

Jrg gipset. "312?! Hvordan har du klart det?"

"Det har vært flere på en gang...og jeg startet tildig", han pellet på en gresstrå og kikket fraværende ut i luften. "Hva vil du gjøre nå Alicia?"

"Hva mener du?"

"Hva vil du gjøre med livet ditt nå? Du har snart oppdaget alle de mørke sidene, og alle de lyse"

"Jeg vet ikke. Får vel bare ta det som det kommer"

"Mhm... Får vel det", mumlet han og la armen rundt skuldrene mine.

____

Hmm... Da var denne historien også ferdig. Føler meg tom for ideer, så syntes det passet fint å slutte her.

Dette var da min første historie på Wattpad, og ikke særlig gjennom tenkt... Sorry for mye rot 😂😌

Jobber som sagt på en ny historie "in my head", og vurderer å publisere første kapittel snart☺️ jobber også med flere andre, men blir aldri fornøyd, så får se hva som kommer og ikke 😂

Hvis det var noe i historien dere ikke skjønte/ikke ga mening, så bare kommenter så skal jeg svare og forklare så godt jeg kan ❤️

Tusen tusen takk for over 36k lesere, det betyr utrolig mye 😍❤️