Alicia

Epilog

"Carla! Du må forte deg, vi venter på deg!"

"Jeg kommer snart mamma!", ropte hun fra 2. etasjen.

Carla var vår 3. unge, hun var en søt jente på snart 4 år og lignet faren sin på en prikk. De to andre barna våre heter Stasy og Mikkel. Mikkel fyller snart 8, og Stasy 6.

"Mamma, tror du han er våken?", spurte Stasy som kom ned trappen. Hun hadde akkurat oppdaget hårbånd og brukte det hele tiden. De søte krøllene hennes danset hver gang hun rørte på seg og de blå øynene lyste.

"Ja, jeg håper det, men vi må forte oss sånn at vi er der når han våkner", sa jeg og løftet henne ned det siste trappetrinnet. "Mikkel!! Har du husket fotballen din? Pappa blir nok stolt over deg når du viser han autografen du har fått"

Mikkel kom løpende ned trappen med Carla i hælene. "Mamma! Mamma! Se hva jeg har lagd", strålte Carla og viste meg en tegning av familien vår.

"Så fin den var vennen", sa jeg og ga henne et kyss på pannen. "Men nå må dere forte dere, hopp inn!"

Jeg satte nøkkelen fort i tenningne og startet bilen. Det hadde gått to uker. To uker uten å ha fått livstegn fra Leo. Det hadde vært de to værste ukene i mitt liv, jeg måtte spille sterk ovenfor barna, selvom jeg var like redd som dem. Da sykehuset ringte og fortalte at han begynte å våkne lettet trykket fra skuldrene mine. Alt gikk fint.

Vi kjørte i 10 minutter før jeg svingte inn på parkeringsplassen utenfor sykehuset. "Ok barn, nå må dere huske at pappa er sliten og dere ikke må plage han. Snakk rolig og ikke vær for voldsomme. Hører dere?"

Carla nikket raskt opp og ned og hoppet i setet, så ivrig var hun. "Tror du pappa blir glad for tegningen mamma?", uttrykket i øynene hennes var bedende, hvordan kunne man motstå et sånt blikk?

"Så klart han blir jenta mi. Er dere klare?"

Mikkel svarte ikke, men praktisktalt løp ut av bilen og bort mot inngangs døren, Stasy fulgte like i hælene hans. Carla snublet etter med jakken på snei, hun hadde ikke den samme farten som søskenene sine, men prøvde så godt hun kunne å henge med likevel.

"Jeg skal treffe faren min", sa Mikkel veslevoksent i skranken. Han så damen dypt inn i øynene med et alvorlig blikk.

"Hva heter faren din?", svarte hun høflig og sendte meg et blunk.

"Leo", svarte han og smilte bredt til henne, glad for at hun hadde behandlet han som en ekte mann

Jeg ga henne all informasjonen uten at Mikkel merket noe, og hun ga han et kort. "Dette er et spesial kort, faren deres ligger på spesial avdelingen, det er bare dere som kommer inn", sa hun og smilte hemmelighetsfullt til Mikkel. Mikkel strålte tilbake til henne og takket.

"Jeg vil bære kortet!!", utbrøt Carla furtent og prøvde å snappe kortet ut av hendene til Mikkel.

"Nei Carla, gå vekk", sa Mikkel surt.

"Mamma! Hvorfor får Mikkel bære kortet?", sa hun og dro meg i jakken

"Ok unger... Pappa er syk, så nå må dere ikke krangle. Han trenger fred"

Mikkel lukket fort munnen og ga Carla korte. Jeg smilte til han og mimet takk. Vi gikk bortover gangen, og jeg merket at Stasy ble mer og mer stille. Da vi stod utenfor rommet hans så hun livredd opp på meg.

"Skal pappa dø?", de grønne øynene var redde og munnen blek.

"Nei kjære deg", sa jeg og ga henne en klem. "Pappa blir frisk igjen, han måtte bare få hvile litt på sykehus sammen med noen som kunne passe på han"

"Hvorfor kunne ikke vi passe på han?", sa hun med et barnsuskyld.

Jeg snudde meg og så Mikkel og Carla diskutere om hvem som skulle få låse opp døren. Stasy hadde alltid vært den som tenkte lenge før hun sa noe, hun måtte alltid vurdere ting flere ganger. Carla var helt motsatt, hun buste ut med det første og beste hun kom på, det samme gjaldt egentlig Mikkel og, selvom han hadde begynte å forstå litt mer.

"Pappa trengte ekspert hjelp for å bli frisk, men han er fin nå. Skal vi gå å hilse på han?"

Stasy nikket og tok et godt tak i hånden min. Carla, som selvsagt hadde vunnet diskusjonen om å få låse opp, stelte seg på tå og dyttet kortet inn. Døren ga fra seg et lite pip og åpnet seg. Leo satt på sengen i sykehusklærne sine, men snudde hodet mot oss

Carla løp mot han og inn i armene hans. "Pappa jeg har savnet deg", gråt hun mot skulderen hans. Han løftet henne opp i sengen og satte henne på fanget sitt. Stasy løp også frem og ville ha kos, og Leo løftet henne også opp.

"Jeg har savnet dere også barn", svarte han med grøtete stemme. Øynene hans var fylt av tårer og jeg måtte tørke noen tårer selv.

Han snudde seg mot Mikkel og smilte. "Hva har du med?"

Mikkel rakte frem ballen og så forlegent ned i bakken. "Jeg fikk autografen fra han pappa. Jeg fikk den virkelig", Mikkels smil var det nydeligste jeg noen gang hadde sett da han rakte Leo ballen.

Leo inspiserte den nøye og begynte å le. "Du klarte det gutt, du klarte det. Kom her og gi den gamle pappaen din en klem", han strakte ut armene og Mikkel løp inn i dem.

Jeg åpnet lommeboken og fant frem 200 kroner. "Her barn, kan ikke dere gå å se om dere finner noe godt i kiosken?"

De lyste opp og løp ut. Jeg gikk bort til sengen hans og satte meg på kanten. "Jeg har savnet deg"

Han reiste seg litt opp og trakk meg inntil seg. "Jeg har savnet deg og jenta mi"

Jeg begynte å gråte mot skulderen hans. Salte, glade tårer. Han klemte meg hardt, løftet haken min opp og kysset meg.

"Alt kommer til å gå fint. Vi er sammen om dette"