Alicia

Mer drama

"Hva skjedde egntlig da Caz tok deg med vekk?", spørsmålet traff meg som en bombe og jeg så usikkert opp på han.

"Eh, hva mener du?", sa jeg for å vinne tid

"Da han tok deg med ut av fangekjelleren, hvordan unnslapp du?", han hadde stoppet og stirret på meg

Jeg vred meg litt nervøst under blikket hans og prøvde å smile beroligende "ikke noeeee... Ehe"

"Alicia..."

"Ok ok! Unnskyld. Først så bare bærte han meg opp trappa også inn på et rom... Også begynte han å klå litt på meg og kysse meg og sånn... Også lata jeg som om jeg likte det og spilte med... Også slo jeg han ned og bandt han med dynetrekket og løp ut. Det var da jeg fant pistol rommet og tok med alt, også kom jeg og redda deg", sa jeg og stelte meg på tåspissene og kysset han svakt.

Han brummet litt som svar, var tydeligvis ikke fornøyd med at noen andre hadde fått røre meg. "Det skjedde ikke noe", sa jeg beroligende og la hendene mine rundt nakken hans. "Ikke noe frivillig iallfall. Jeg er bare din"

"Ok da", sa han og lo litt. "Du vet jeg elsker deg"

"Og jeg elsker deg", hvisket jeg tilbake

"Så klart, hvem kan ikke elske meg?", gliste han

"Tulling", lo jeg og dyttet han litt unna

"En tulling som ikke kan leve uten deg"

Rrrriiiing

Jeg dro raskt opp telefonen og sjekket hvem son ringte. Thea.

"Hallo?"
"Hei Lissa", svarte hun blidt
"Ømh hei", gjentok jeg
"Du... Jeg har tenkt på...."
"Ja?"
"Vi skiltes så fælt forrige gang og... Det med moren min og faren din, og du som flytter. Et jævla rot, syns du ikke?"
"Eh joooda", svarte je og dro litt på det.

Hadde jeg ikke blitt lykkeligere da?

"Jeg syns dere burde komme tilbake, så vi får ordnet opp i det"
"Jeg tror ikke det er en god ide Thea..."
"Faren din vil dele alt nå og moren din nekter å svare han", sa hun raskt
"Hans problem. Hva er du? Et sendebud?", svarte jeg skarpt
"Nei nei! Jeg bare... Jeg savner deg"
"Helt ærlig så har jeg nesten ikke tenkt på deg. Savner jeg deg? Nei"
"Herregud hva er greia med at du er blitt så overlegen Alicia?!"
"Født sånn, støtt sånn. Ikke sant?"

Hun gadd ikke engang å svare på det siste utsagnet mitt, men bare la på.

"Venne trøbbel?", smilte Leo til meg.

"Ja, familie blandet med venner er ikke en god kombinasjon"

"Enig. Skal dere dra tilbake?"

"Vet ikke, syns nesten mamma bør bestemme det. Det er hennes mann"

"Han fortjener henne ikke, moren din er et herlig menneske"

"Takk. Takk for at du støtter meg"

"Ingen årsak søta", sa han og løftet vekk håret fra nakken min. Han la det fremover og strøk forsiktig over det. "Ingen årsak", mumlet han