Alicia

Uten deg

Leo's synsvinkel:
Jeg gikk sakte vekk fra huset hennes. Vissheten om at jeg kanskje kunne ha mistet henne for godt svei i magen. Jeg visse ikke engang hva som hadde skjedd, hun ville ikke snakke med meg. Jeg tok opp mobilen og prøvde å ringe henne, rett til svareren. Jeg åpnet kamerarullen og bladde oppover. Det var flere tusen bilder av oss, allefall føltes det sånn ut. Jeg hadde mest lyst til å bare løpe tilbake til huset hennes, rive opp døren og kidnappe henne. Tvinge henne til å være med meg, men jeg kunne ikke gjøre det. Hvordan kunne jeg gjøre noe sånt mot noen jeg elsket så høyt? Hun var alt for meg.

"Leo, endelig der er du", hørte jeg Petters glade stemme fra kjøkkenet. "Jeg har laget pannekaker"

"Så fint", svarte jeg nøytralt tilbake.

"Du elsker pannekaker jo. Har det skjedd noe?", spurte han bekymret og kom ut i dør åpningen

"Nei det er ingenting", sa jeg og skulle til å gå opp trappen

"Leo. Stopp. La oss snakke om det"

"Alicia og jeg har gjort det slutt", sa jeg og løp opp på rommet mitt og låste døren

Jeg kunne høre Petter løpe opp trappen etter meg. "Hvorfor? Dere virket så lykkelige sammen"

"La meg være i fred!!", brølte jeg tilbake. "Jeg vil ikke snakke om det!"

Jeg kunne høre Petter sukke utpå gangen før han gikk ned trappen. Da han hadde kommet ned på kjøkkenet snek jeg meg ut. Jeg skulle få henne tilbake, uansett hva. Jeg klarte ikke leve uten henne, livet mitt var ikke noe verdt uten henne.

Alicias synsvinkel:
Vi hadde kjørt i 2 timer allerede. Lengre og lengre vekk fra dem. Fra han. Jeg kikket fraværende ut av vinduet, klarte ikke la være å tenke på han. Jeg hadde reist uten en forklaring, hvordan måtte ikke han ha det? Jeg sjekket mobilen igjen. 23 tapte anrop og 42 ubesvarte meldigner. Alle var fra Leo. Jeg åpnet meldingene.

"Snakk til meg. Vær så snill"
"Alicia, jeg elsker deg, ikke steng meg ute!"
"Hvorfor gjorde du det? Hvorfor stenger du meg ute? Vi hadde det så fint jo"

Og sånn fortsatte det, han tigget meg om å svare han, ringe han og ta han tilbake. Jeg skulle til å svare da jeg fikk en ny melding:

Leo: Jeg kommer bort nå. Kan vi snakke? 😔
Alicia: Jeg er ike hjemme. Jeg og mamma flytter.
Leo: Å herregud Alicia, endelig, takk for at du svarte meg! Og nei! Hva er det du gjør? Ikke forlat meg!😭😭
Alicia: Jeg er lei for alt jeg sa Leo, men det er slutt. Jeg er lei for at jeg gjorde det så komplisert😕
Leo: Nei! Det er ikke slutt. Det kan ikke være slutt. Si meg hvor du skal og jeg kommer dit med engang!
Alicia: Nei Leo. Du må komme over meg, det er slutt!
Leo: Ikke ta for hastede slutninger. Kan jeg ringe deg?😞
Alicia: Greit...😕

"Alicia?", hvisket Leo inn i røret.
"Jeg på vei vekk. Vi flytter", sa jeg med gråten i halsen.
"Hvorfor? Hva har skjedd?"
"Jeg kan ikke forklare det over telefon... Jeg lover du skal få vite alt en annen gang"
"Uansett hva du er sint på meg for så lover jeg at jeg aldri skal gjøre det igjen. Jeg skal bruke resten av livet mitt på å gjøre det bra igjen, bare vær så snill... Ikke forlate meg. Jeg klarer det ikke, jeg elsker deg Alicia. Du aner ikke bor høyt jeg elsker deg"
"Jeg elsker deg... Jeg er lei for det", sa jeg og la fort på.

Leo's synsvinkel:
"Men hva er problemet da?", sa jeg såret.

Pip, pip, piiip.

Hun hadde lagt på. Faen... Jeg var nesten fremme ved huset hennes, men snudde og løp tilbake. Da jeg kom inn i mitt eget hus hørte jeg Petter ute i stua, han snakket med pappa som selvsagt hadde drukket seg full, igjen. Jeg snek meg opp på rommet mitt og startet pcen.

Jeg er lei for det Alicia, men jeg lar deg ikke forlate meg på denne måten

Jeg sporet mobilen hennes og sjekket hvor hun var. På vei mot Drammen. Jeg klappet sammen pcen og tok raskt frem en bag. Puttet det aller mest nødvendige oppi og løp ut igjen.