The good badboy|Fullført

Slutt å oppfør deg slik|Del 21

Jeg våknet, hadde heldigvis fri i dag. Det var fredag og jeg skulle ikke jobbe før mandag. Jeg så ned på madrassen som lå tom. Jeg sukket og reiste meg opp, gikk ned trappene. «Pappa?» ropte jeg. Jeg fikk ikke svar. Jeg gikk inn på kjøkkenet og fikk synet av Jackson som dekte på frokostbordet. «God morgen!» sa han smilende og tok ut ferske rundstykker av ovnen. «Faren din dro på jobb for litt siden! Jeg snakket litt med han.. Og jeg tror han begynner å like meg mer og mer.. Han sa jeg kunne ta det jeg ville fra kjøkkenet, så jeg tenkte jeg kunne lage litt frokost til oss,» sa han smilende og satte seg med bordet. Jeg satte meg ovenfor han og smilte forsiktig. «Tusen takk,» sa jeg flirende og begynte å forsyne meg og spise.

«Kan jeg bare være helt ærlig med deg nå?» spurte han og spiste. Jeg rynket bryna litt og nikket. «Med hva?» spurte jeg. «Du oppfører deg som jeg er en fremmed.. Som om jeg har drept kjæledyret ditt eller noe sånt. Jeg liker ikke det.. Bare kutt det ut, hver så snill,» sa han og så på meg. Jeg sukket og spiste, tenkte litt. «Jeg er bare.. I sjokk, det er det,» sa jeg og så på han. «Hva har skjedd med ansiktet ditt foreksempel? Fikk du deg noen gode venner der inne eller? Har du lært noe? Skjerpet deg? Jeg vil hjelpe deg, men det betyr ikke at jeg ikke er skuffet over deg enda,» sa jeg og drakk opp juicen i glasset mitt. «Jeg gjorde det faktisk bra i fengselet.. Den siste måneden. Men jeg fikk en del uvenner,» sa han.

«Din far besøkte meg faktisk der inne.. har han sagt det? Han hadde hørt jeg hadde så god oppførsel at han måtte komme å sjekke selv! Med min gode oppførsel fikk jeg respekt tilbake av de som jobbet der, men det skapte sjalusi hos de andre innsatte. Den første måneden ble jeg innblandet med en gjeng. Når jeg trakk meg unna dem, og heller begynte å oppføre meg ble de sinte. Det forklarer sårene i ansiktet mitt,» sa han og spiste. Jeg merket han var irritert for jeg spurte så mye, men jeg fortjente å vite det. «Jeg ble overfalt av 7 stykk, jeg var innlagt på sykehuset i 1 og en halv uke og lå i koma i to dager for skadene var så ille. Jeg tror faren din har fått mer respekt for meg, men jeg skjønner selvfølgelig at han egentlig ikke vil ha meg boende på rommet ditt heller,» sa han. Jeg sukket og tenkte over det han sa. «Hvorfor ringte du ikke? Hvorfor sa ikke pappa noe? Visste han at du var på sykehuset?» spurte jeg han. Han ristet på hodet. «Det var ikke mange som visste det. Det var strenge regler på hvem som visste om sånt, vet ikke hvorfor. Men det er nok derfor han ikke sa noe,» sa han til meg.

«Vel.. Jeg er bare glad du er ok,» sa jeg lavt. Han smilte forsiktig til meg. «Jeg også,» sa han.  «Det var to tøffe måneder. Og jeg vet jeg ikke vil inn dit igjen,» sa han og begynte å rydde av bordet. Jeg hjalp han med ryddingen. «Hvor mye penger har du på sparekontoen?» spurte jeg han. «Hva tenker du på?» spurte han meg. «Leilighet,» sa jeg. «Jeg har nok til et par måneders leie, men jeg må finne meg en jobb i tillegg,» sa han. «Kom.. Vi går opp og ser,» sa jeg og gikk opp på rommet. Jeg la meg i sengen og fant pc'en min. Han la seg ned ved siden av meg. Det var rart å ha han i sengen ved siden av meg igjen. Jeg begynte å se på leiligheter til leie, og vi fant mange fine. En skilte seg spesielt ut, og vi avtalte å komme på visning senere i dag.

«Jeg håper jeg får den.. Og at den er bra i virkeligheten! Jeg mener, det er jo nesten for godt til å være sant.. Men jeg trenger et sted ass,» sa han og dro hånden oppgitt over pannen. Jeg så på han og nikket forsiktig. «Vi får krysse fingrene,» sa jeg lavt og så på han, ned på leppene hans. Jeg strakk hånden min forsiktig mot fjeset hans og strøk tommelen min forsiktig over den fyldige underleppen hans som var kuttet på siden. Jeg likte ikke å høre at han hadde fått fiender som mislikte han så sterkt at de banket han, 7 mot 1. Det er ikke rettferdig. Ingen fortjener det, ikke Jackson heller. Jeg trakk hånden min fort bort da jeg innså hva jeg drev med og kremtet litt. «Skal vi dra?» spurte jeg og reiste meg. Han nikket og reiste seg også. Han visste nok hva han gjorde mot meg.. Det var som om han var en magnet, og jeg den andre. Jeg ble trekt sånn mot han, og jeg syntes det var vanskelig å kjempe i mot. Jeg hadde jobbet så hardt for å komme over han, og nå var han her igjen. I sengen min. Hundre ulike tanker strømte gjennom hodet mitt hele tiden etter at han dukket opp på kafeen i går, og jeg var bare så forvirret. Hva skulle jeg gjøre? Jeg mener, hva om vi ble en greie igjen? Ville jeg det? Ville han det? Og er det egentlig riktig, etter alle de røde signalene jeg hadde fått før? Kom jeg bare til å gå på en ny smell?

Alt dette strømte gjennom hodet mitt, alt på en gang, og det var slitsomt. Vi gikk ned og ut av huset. Han hadde fortsatt bilen sin da, heldigvis. Den visste jeg han var glad i. Vi satte oss inn, og jeg trykte frem adressen til leiligheten vi skulle se på på GPS'en så vi kjørte riktig vei. Jeg håpte han likte leiligheten.