The good badboy|Fullført

Jeg husker ingenting.. |Del 27|

Jeg våknet av lyden av en motor stoppe. Jeg åpnet øynene og kjente smerter i hele kroppen, og spesielt i hodet. Hodet mitt banket og synet var svakt og blurry. «Hei kjære..» sa en eldre dame og la en hånd på skulderen min. Jeg så forvirret på henne. «Jeg fant deg liggende på fortauet.. Vi er hos legevakten nå, slik at de får en titt på deg,» sa hun med et bekymret blikk. Jeg blinket litt og så meg rundt. «T-Takk..» hvisket jeg lavt og gnikket meg i øynene. Jeg følte meg helt forferdelig. «Jeg skal inn å be noen komme å hjelpe deg inn.. Sitt i ro her,» sa hun og kjappet seg inn. Ut kom hun med to leger og en rullestol. De åpnet døren og var veldig vennlig med meg, hjalp meg forsiktig i rullestolen. «Skal jeg ringe noen for deg?» spurte den eldre damen. Jeg så opp på henne og tenkte litt. Jeg skulle automatisk si nummeret til pappa, men ombestemte meg raskt og sa nummeret til Jackson. Jeg ville virkelig ikke bekymre pappa nå.

Damen var med inn mens hun snakket med Jackson, og jeg hørte hun prøvde å roe han ned. Hun la på telefonen etter et par minutter og sa til meg at han var på vei, men at hun kunne vente med meg til han kom. Jeg smilte vennlig til henne og ristet på hodet. «Jeg klarer meg, tusen takk for hjelpen,» sa jeg smilende til henne. Hun så sliten ut, og var skjelven. Hun hadde sikkert vært redd da hun fant meg på fortauet. Hun ga meg en forsiktig klem før hun gikk ut. Jeg ble lagt på en seng på et rom hvor de tok forskjellige tester av meg. Jeg var så sliten og i så mye smerter at jeg sovnet. Jeg våknet da døren braste opp. Jeg så mot døren, myste med øynene og så det var Jackson. Han la armene rundt meg, så hardt at jeg fikk vondt. «Jackson.. det er vondt,» sa jeg svakt og han trakk seg fort unna. «Hva skjedde? Er du ok??» spurte han og så bekymret på meg. Jeg nikket svakt.

«Jeg husker ikke..» sa jeg svakt og så på han. Han tok hånden min forsiktig. Synet mitt var utrolig dårlig, og hodet var fortsatt like vondt. Legen kom inn og satte seg på sengekanten min. «Så du har fått en mild hjernerystelse.. Du må være forsiktig, ligge å bli frisk og være våken de neste 24 timene,» sa hun til meg. Jeg nikket forsiktig og prøvde å tenke hva som hadde skjedd. «Vet du hva som skjedde med deg?» spurte hun lavt. Jeg ristet forsiktig på hodet. «Jeg husker ikke..» sa jeg lavt og blinket litt. «Det er ingen tegn på noe voldtekt eller annet enn at du har fått slag i ansiktet, og at hodet ditt har truffet asfalten når du mest sannsynlig har falt.. Har du ingen hukommelse på hvem det kunne vært? Hvordan de så ut? Om det var en eller flere?» spurte hun rolig. Jeg pustet lettet ut, i og med at jeg ikke husket noen ting var det hun sa lettende. At det ikke var noe verre noen hadde gjort mot meg. Jeg ristet på hodet. «Jeg husker ingenting.. Jeg husker at jeg gikk hjem fra jobb.. Men at jeg ikke kom meg hjem. Like etter våkner jeg i bilen til den gamle damen da hun parkerte her!» sa jeg.

Hun nikket. «Vi har informert politiet og de skal undersøke saken.. Om du kommer på den minste ting, ta kontakt med de eller oss! Og jeg har noen medisiner til deg her.. De må du ta morgen og kveld. Det skal hjelpe på smertene i hodet og det at du ser uklart.» sa hun og ga de til meg. Jeg nikket svakt. «Du kan få dra hjem nå om du har noen som kan passe på deg de neste 24 timene, at du ikke sovner og at det ikke skjer noe. Om ikke, kan du få en taxi til sykehuset og være på overvåkning der,» sa hun. Jeg så på Jackson. Han ga meg et lite nikk. «Jeg drar hjem,» sa jeg og smilte skjevt til henne. Hun nikket og smilte litt til meg. «Okei.. God bedring! Også gir du en lyd om den minste ting skjer, eller om du kommer på noe fra hendelsen,» sa hun. Jeg nikket og smilte kort. «Tusen takk,» sa jeg og reiste meg forsiktig. Jeg støttet meg litt på Jackson og gikk med han ut i bilen. «Husker du ingenting?» spurte han svakt. Jeg ristet på hodet. «Nei.. Ingenting,» sa jeg bekymret og blinket litt. Han kysset meg på hodet. «Jeg er glad du er ok,» hvisket han og holdt forsiktig rundt meg. Jeg smilte forsiktig til han. «Takk for at du kom.. Jeg ville ikke.. Bekymre pappa,» sa jeg lavt. Han nikket. «Jeg skjønner. La oss komme oss hjem til meg,» sa han mykt og startet bilen.