The good badboy|Fullført

Ikke lag en lyd!|Del 29

Det hadde gått en uke siden ulykken, og jeg hadde vært hjemme de siste dagene. Blåmerkene var borte, og jeg var blitt bedre. Jeg skulle jobbe i dag for første gang siden før hendelsen. Jeg kjente det faktisk skulle bli godt å komme seg i rutine igjen. Etter jobb skulle jeg treffe Jackson. Jeg hadde ikke vært med han siden han tok meg hjem fra legevakta, og jeg gledet meg veldig. Jeg fikset meg for dagen, fikk i meg en god frokost og sa hade til pappa før jeg kom meg på jobb. Jeg fikk uniformen min på og stilte meg bak kassen og startet arbeidsdagen min. Det var en ganske liten kafé, så nå når jeg kom gikk kollegaen min som hadde jobbet for meg. Jeg vinket da hun gikk ut døren og tok bestillingen til de få kundene som var her. Jeg serverte kaffe, noe smørbrød og boller og ryddet litt bak disken.

Dagen gikk, og jeg skulle snart stenge. Jeg vasket bordene og nynnet litt. Jeg stengte om fem minutter, så jeg skulle bare rydde siste rest før jeg låste. Plutselig åpnet døren seg og jeg så mot døren. Kroppen min frosset helt og jeg fikk plutselig hukommelsen 100% tilbake. Ansiktet til mannen som gikk fremst vekte alle minnene tilbake. Det var han som slo meg i svime. Det var han. Han og vennene sine.. Jeg ristet litt på hodet og skulle til å løpe bak disken å trykke på alarmknappen som var gjemt under kassen, men en pistol ble rekt mot meg og ladd. «Ikke beveg deg. Ikke lag en eneste lyd,» sa han og gikk raskt mot meg og presset den mot tinningen min. Jeg rygget bakover og traff veggen, og han sto inntil meg med pistolen ladd til hodet mitt.

«Hva vil dere..» hvisket jeg og kjente tårene trille ned kinnene mine. Hjertet mitt gikk i 1000 og jeg var livredd. «Hør godt etter nå, for jeg sier dette bare en gang,» hvisket han mot meg. «Du skal gå bort, åpne kassen, ta ut alle pengene i kassen og legge det i posen,» sa han. «Etterpå binder jeg deg fast bak på bakrommet slik at du ikke får sjansen til å ringe noen når vi kommer oss vekk herfra,» sa han og så meg dypt inn i øynene. Jeg nikket svakt og skalv i hele kroppen. «Okei.. Nå går vi bort,» sa han og tok hardt tak i armen min og dro meg bort til kassen. Jeg åpnet den og tok lappene og la de i posen. Jeg skulle begynne på småpengene, men hendene mine skalv så jeg mistet de på bakken.

«Hva faen driver du med??» ropte han og presset pistolen hardt mot tinningen min. «Fiks resten, jeg tar hun bak,» sa han til han andre mannen. Han dro meg bak på bakrommet og dyttet meg ned på bakken før han tok et tykt tau og surret rundt knærne mine og ryggen slik at jeg satt som en liten ball i hjørnet. Han surret også rundt anklene mine og håndleddene mine og bindet de sammen. Jeg hikstet lavt og så opp på han. «Hvem er du?» hvisket jeg lavt. «Jeg røper det ikke helt enda, vi skal treffes flere ganger baby,» sa han flirende før han toppet kransekaken med å sette gaffateip over munnen min. Han gikk i jakken min og fant telefonen min og la den på gulvet på andre siden av rommet for å bare erte meg. Jeg kom aldri til å få tak i den.

«Da sees vi snart.. Hade bra,» sa han med et ertende glis før han puttet pistolen tilbake i buksen og gikk ut av rommet. Jeg hikstet og skalv. Jeg var i sjokk. Hva skulle jeg gjøre?