Ine og badboyen

8. Joakim

Neste morgen våkner jeg i senga til Joakim, akkurat som dagen før, bortsett fra at nå ligger Joakim ved siden av meg og sover. Jeg har på meg en truse og en rød t-skjorte, og han har på seg en svart bokser. Teppet hans er trukket opp til navelen, puta er på gulvet og han har hendene bak hodet. Han snorker lavt, noe som får meg til å fnise litt. Han ser så uskyldig ut når han sover. Når han ligger helt stille så nær meg, ser jeg at han har noen fregner på nesa. Jeg legger også merke til at han har lange, mørke øyevipper, mørkere enn det brune håret hans. Han er ganske søt, det må man jo kunne innrømme. Man skulle ikke trodd at han driver å voldtar jenter med to andre gutter! Tro om det finnes en mykere side av ham under skallet? Kanskje han egentlig er litt snill? Det kan jo hende, han er den snilleste av de tre guttene virker det som.

Og i går gikk han ut av rommet. Orket han ikke mer?

Plutselig synes jeg litt synd på ham. Hva er det som skjer med meg? Det er jo jeg som blir holdt til fange og voldtatt! Men, han er da også en gutt som knapt har fylt tyve. Hvorfor holder han på som han gjør? Han har sikkert opplevd vanskelige ting i livet sitt. Vanlige mennesker med normale, gode liv holder jo ikke på slik! Jeg får lyst til å trøste ham, selv om han sover søtt. Jeg flytter meg nærmere ham og legger hodet på den muskuløse overarmen hans, puster i takt med ham. Han er så varm og god, helt annerledes fra den gutten som kidnappet meg den kvelden. Jeg kjenner jeg blir avslappet og sakte men sikkert, sovner jeg også.

***

Jeg våkner av at noen stryker meg forsiktig på armen.

"Er du våken?" hvisker Joakim hest i øret mitt. Jeg kjenner at jeg får litt sommerfugler i magen. Kan jeg være forelsket? I Joakim? Jeg smiler og åpner øynene sakte. Joakims grønne øyne lyser mot meg.

"Hvordan går det?" spør han smilende.

Hva? Jeg trodde han bare virket snill når han sov?

"Bra", svarer jeg litt overrasket.

"Men seriøst, er du okei?" spør han igjen og legger hånda si på armen min.

"Jeg savner jo familien min," svarer jeg ærlig.

Han nikker og det ser ut som om han tenker intenst.

"Hva er det?" spør jeg.

"Det er bare at ... Jeg vet ikke ... Det føles som om jeg har fått nok av dette livet. Vi har holdt på i rundt ett år, og ja ... Det er vanskelig å forklare. Jeg føler liksom ikke at dette er spennende lenger. Egentlig var det aldri det, jeg bare ... Jeg vet ikke! Jeg var en idiot! En skikkelig forjævlig og slem idiot!" svarer han lavt. Jeg ser at han får tårer i øynene og jeg kjenner et lite stikk i magen. Jeg vet ikke om jeg burde, men jeg legger armen rundt den bare overkroppen hans.

"Men hvorfor begynte du med dette? Å voldta uskyldige jenter liksom?" spør jeg nysjerrig.

Han venter noen sekunder, akkurat som om han vurderer om han burde fortelle noe til meg, før han svarer.

"Det var en periode i livet mitt som var veldig tung. Pappa begynte å drikke, noe som førte til at foreldrene mine kranglet mye. Jeg var rundt 19 år, men det var tungt likevel, å se hvordan pappa sviktet mamma. Han sviktet meg også. Hver kveld fant han fram alkohol av noe slag. Til slutt skiltes de, selvfølgelig. Jeg følte meg veldig nede. Jeg var skuffet og sint, så den dagen Oliver spurte om jeg ville være med på dette, sa jeg ja. I starten var det ikke så ille og jeg tenkte ikke så mye over det, men nå ... Jeg klarer nesten ikke å leve med meg selv, spesielt etter at jeg møtte en viss person."

Jeg ser at det ikke er lett for ham å fortelle, ihvertfall da en tåre renner nedover kinnet hans. Han er rask med å tørke den bort, men det kommer flere. Jeg legger begge armene rundt ham. Han legger sine rundt meg.

"Hvem? Hvilken viss person?" spør jeg. 

Han ler en kort latter. "Noen ganger er du ganske dum."

Er han ... Forelsket i meg? Jeg kjenner en glede bre seg gjennom kroppen, helt til kinnene, som jeg kjenner at blir varme.