Ine og badboyen

14. Byen - endelig!

Med firehjulingen kommer vi oss fram betydelig raskere. Det er litt humpete i starten, men terrenget flater seg ut og trærne står ganske spredt. Etter hvert finner vi også en liten skogsvei, som Joakim mener fører rett mot byen.

Etter rundt én time, begynner man å merke at vi kommer nærmere målet vårt. Flere og flere bygninger står her og der, og vi hører lyder som ikke tilhører villmarken.

Skogsveien fører til en bilvei.

"Jeg vet hvor vi er! Et par kilometer kjøring, så er vi framme!" Joakim smiler fornøyd.

Det meste har gått etter planen, og i tillegg fikk vi jo tak i en firehjuling som gjorde turen mye lettere, og raskere. Klokken er nok rundt to på dagen, hvis min indre klokke stemmer.

Vi legger igjen firehjulingen ved skogsveien og begynner å gå. Det ville vært rart å komme inn i byen kjørende på en firehjuling, for å si det sånn.

***

To kilometer gåing får vi unnagjort på en halvtime, og jeg begynner å kjenne meg igjen.

Det er godt å se det kjente igjen. Butikkene, gatene og de få parkene vi har. Mennskene i gatene. Det er ikke en kjempestor by, bare i overkant av 30 000 innbyggere. Vi har ikke mange store, stygge boligblokker, de fleste har vanlige hus, noe som gjør byen koselig.

Jeg og Joakim går hånd i hånd. Isabell henger litt bakpå. Om man skal dømme etter uttrykket hennes, føler hun seg nok som det femte hjulet på vogna. Og det er hun jo egentlig, for Joakim og jeg oppfører oss som noen turtelduer, selv om vi er i en alvorlig situsjon.

***

Vi står utenfor politistasjonen. Tre ungdommer uten noe annet enn klærne de har på seg, og uten en ordentlig plan.

"Hva skal vi si?" spør jeg.

"Si det du føler for. Hvis du føler for å anmelde meg, gjør det. Du også Isabell," svarer Joakim med blikket vendt mot bakken.

"Nei! Selvfølgelig skal vi ikke det! Du reddet jo oss ut fra det ekle huset!" bryter jeg ut umiddelbart. Aldri i livet om han skal i fengsel på grunn av meg. Jeg vet hvordan han egentlig er, innerst inne.

"Men-" da Joakim skal si meg i mot, gir jeg ham bare en klem. Jeg er takknemlig for å ha møtt ham. Han er ikke bare fin å se på, han er noe spesielt. Hver gang han ser på meg, snakker til meg og rører meg, er det en gnist som tennes i meg.

"De vi skal sladre på, er Oliver og Anton," sier Isabell. Heldigvis tenker hun det samme som meg.

"La oss gå inn da. Jo tidligere vi går inn, desto tidligere kommer vi oss ut også."