Ine og badboyen

11. Nå begynner det!

"Ine! Klokken er allerede ni. Stå opp!" hører jeg at Joakim hvisker samtidig som han rister forsiktig på meg. Åh, hvorfor vekker han meg? Jeg vil sove!

"Gå vekk!" mumler jeg irritert og trekker dyna over hodet. Det er altfor kjølig, og tidlig, for å stå opp enda. Jeg kjenner at han drar vekk dyna og jeg prøver å holde igjen, men han er sterkere og kaster dyna på gulvet. Den kjølige lufta gjør at jeg får gåsehud. Da Joakim ser det, legger han de varme armene sine rundt meg og kysser meg på halsen.

"God morgen prinsesse!" Han smiler. "Vi må få ting gjort. Husker du ikke? I dag er det den siste dagen din i dette huset," sier han. Det hadde jeg helt glemt! Det tar ikke lang tid før jeg plutselig blir lys våken og glemmer at det er kjølig. Jeg hopper opp av senga og tar på meg et par stramme jeans og en grå hettegenser som Joakim fant fram i går kveld.

"Ok. Hva gjør vi først?" spør jeg klar som et hardkokt egg.

"Du er klar ser jeg!" ler han. "Så hastverk har vi ikke, så du kan ta det litt med ro. Men, vi må komme oss av gårde så fort som mulig. Anton og Oliver dro for en halvtime siden og jeg har pakket en sekk med noen nødvendige greier. Vi må bare få jenta ut av rommet til Oliver, som er låst."

Han har tydeligvis gjort mye mens jeg lå og sov, noe som gir meg dårlig samvittighet. Det ser han på meg. "Det er en glede å gjøre ting for deg, madam. Det jo tross alt jeg som fikk deg oppi dette elendige kaoset!"

***

Vi står utenfor rommet til Oliver. Det er litt skummelt synes jeg, hvem vet hva som er der inne! Jeg ser opp på Joakim. Med tanke på ansiktsuttrykket hans virker det som om han synes dette er kjempespennende, til min forbaustring. Han får meg til å slappe av, alt han gjør får meg til å slappe av!

Jeg kjenner på dørhåndtaket for å forsikre meg om at døren virkelig er låst. Det hadde vært kjipt å bruke masse tid på å bryte seg inn hvis vi senere fant ut at den faktisk var åpen. Til vår store overraskelse er den nettopp det, åpen.

På en seng midt i rommet ligger hun og sover. En liten blondine, sikkert ikke 150 cm høy en gang. Med en gang døren åpnes, våkner hun og setter seg opp med dyna foran kroppen. Blikket er fylt av redsel og armene hennes er fulle av blåmerker. Jeg får en trang til å passe på henne. Hun er som en liten, skadet hundevalp. 

Selv om hun har vært her mye kortere enn meg, virker hun reddere og mer desperat etter å få slutt på dette. Hun har jo tross alt vært mest med hardhente, store Oliver, mens jeg har vært med Joakim. Joakim har jo egentlig vært snill. 

"Hva vil dere?" spør hun skjelvende. Stemmen hennes er lys.

"Slapp av, vi skal ikke skade deg. Vi skal hjelpe deg ut," forteller jeg henne med en rolig stemme. Med en gang ser jeg en lettelse i ansiktsuttrykket hennes.

Joakim går ut av rommet når hun skal skifte. Mens hun holder på, får jeg vite at hun heter Isabell, nettopp har fylt 17 år og bor bare rundt én kilometer fra huset mitt. Hun virker faktisk veldig koselig. Jeg forteller henne det jeg vet om planen til meg og Joakim, en plan hun åpenbart er helt med på. Hun er like klar som meg for å dra.

Vi går ned til kjøkkenet hvor Joakim venter med en sekk på ryggen. Han rekker hver av oss en brødskive med ost og en banan, slik at vi ikke er sultne allerede før vi starter. Han har virkelig tenkt på alt.

"Går det bra?" spør han omsorgsfullt. Begge nikker med munnen full av mat. "Så bra. Vi må starte så fort som mulig. For hvert sekund vi venter, er Oliver og Anton ett sekund nærmere å komme hjem."

Jeg ser at det går frysninger oppover ryggen til Isabell da han nevner guttene. Hun vil helt tydelig ikke møte dem igjen, noe jeg også håper sterkt på at vi ikke trenger.

***

Vi går ut. For første gang ser jeg huset utenfra. Det er ganske stort, men ikke veldig moderne. Den røde malingen er slitt, akkurat som alt annet utenfor huset. Rundt oss er det et par andre hus, men mest av alt - åkrer, og litt lengere borte, en liten bilvei. Bak huset begynner en ganske tett skog. Sola skinner og en varm bris blåser i luften. En typisk dag i slutten av juli.

Jeg har ikke vært ute i frisk luft på seks dager, så deilig er det. Jeg lukker øynene og nyter tilværelsen.

"Det der har vi ikke tid til, Ine!" ler Joakim. "Vi må starte å gå med en gang. Du får puste mens vi går. Jeg foreslår at vi ikke følger veien, for da ser jo Oliver og Anton oss når de kommer tilbake. Vi burde heller gå gjennom skogen. Dessuten er det kortere å gå der."

"Med mindre vi går oss vill, da," sier Isabell smilende.

"Ja, vi får håpe på det beste!"

Vi begynner å gå mot skogen. En siste gang snur jeg meg og ser tilbake på huset. I det øyeblikket bestemmer jeg meg for at jeg aldri, aldri, skal tilbake.

***

Inne i skogen er det betraktelig kjøligere siden vi er i skyggen, men det er bare en fordel. Vi går ganske fort, og svetten renner nedover pannen. Joakim leder an, med meg og Isabell hakk i hæl. Dette er de første av mange tusen skritt som må gåes i løpet av dagen.