Ine og badboyen

21. Det er nå eller aldri

Oliver løper mot inngangsdøren vår. Spurter. På bare noen sekunder har hjertet mitt gått fra å banke i normal fart til makspuls. Jeg blir visst ikke kvitt Oliver så lett. Han er ikke en person som gir seg. Jeg ser hva han vil ha, hele kroppspråket hans viser det - han vil ha hevn. 

"Jeg låser døren! Ine, ring politiet, NÅ!" beordrer Viktor og løper til døren. Jeg hører ett klikk som betyr at døren er låst. Viktor løper videre til stuedøra og låser den også. 

Jeg tar fram telefonen og taster inn 112. Etter noen sekunder svarer en mannestemme. Jeg kjenner ham igjen; Olav André, han som hjalp oss da vi nettopp hadde klart å rømme. "Olav André Myklebust, Fossdal politikontor."

"Eeehhh ..." Hva sier man til politiet? "Dette er Ine Nathalie Eriksen, dere må komme hit fort! Ulveveien 7! O-Oliver er her!" jeg går rett på sak, for det haster. Stemmen min er skjelven. Jeg hører Oliver som banker på døren. Heldigvis holder den, det er ikke lett å bryte seg inn her. 

"Ine," han kjenner igjen meg også. "Vi kommer. Vi er der om noen minutter. Bare lås dører og ... Finn på noe lurt!" 

Vi legger på. Viktor kommer inn i rommet. Han puster åpenbart tyngre enn vanlig og er anspent i kroppen. Han er klar for å slåss hvis det er det som må til. 

"Kommer de?" spør han. 

"Ja, de er her snart," svarer jeg. "Hva gjør vi nå?"

Joakim skulle vært her. Han er alltid rolig i stressende situasjoner. Dessuten har han alltid en plan, noe verken jeg eller Viktor har, vi bare ser forvirret på hverandre. 

Plutselig dunker noe mot kjøkkenvinduet. Oliver banker i det med en stein. Øynene hans er fulle av raseri, og hver gang han ser på meg, stikker det i magen.

"Vi må bort! Viktor, vi må bort! Han kommer til å drepe meg!" hyler jeg, nå med en klump i halsen. Han kommer til å drepe meg! Jeg vil ikke dø nå! Panikken tar over kroppen min og jeg går rundt i en sirkel uten mål og mening. 

"Vi går opp!" sier Viktor, men jeg hører ikke. Det eneste som gjentas i hodet mitt er Jeg kommer til å dø og Oliver kommer til å drepe meg.

Jeg kjenner at Viktor tar tak i skuldrene mine og rister i meg. "Vi går opp og gjemmer oss! Hører du?!"

Han trekker meg opp og jeg følger etter. Vi går inn på rommet mitt og låser døren. Jeg setter meg på sengen og skal til å gråte, men så kommer jeg på det - det hjelper ikke å gråte, jeg må være sterk. Jeg må være fokusert og jeg må finne en løsning på dette! Jeg trekker pusten dypt et par ganger. Dette er ikke slutten. Politiet er her snart og dette tullet kommer til å ende, en gang for alle.

Plutselig hører jeg bråk fra første etasje. Glass som knuser. Skritt som løper fra rom til rom. Oliver har kommet seg inn. Han leter etter oss, og med en gang han finner oss, kommer han til å ... Jeg skyver tankene bort. 

"Vinduet!" Plutselig dukker ideén opp, vi kan jo hoppe fra vinduet, som jeg gjorde da jeg rømte med Isabell og Joakim!

Viktor ser på meg med et blikk som skriker Selvfølgelig. Han åpner opp vinduet og kjølig morgenluft stømmer inn, akkurat som dagen før. Lyden av trær i vinden fyller rommet, men det er umulig å glemme det som høres i bakgrunnen, de bestemte skrittene til Oliver som leter etter oss fra rom til rom.

Jeg setter meg på vinduskarmen, klar til å hoppe. Bare sekundet før jeg skal ta sats, oppdager jeg ham. 

Anton. 

Anton som står utenfor døren og holder vakt. Å se ham føles som et slag i magen. Jeg hadde helt glemt ham! Jeg slipper nesten et hyl, men tar begge hendene foran munnen. Hvis jeg hyler, ser Anton meg og Oliver finner oss med en gang. 

"Hva er det? Hopp da!" sier Viktor bak meg.

Plutselig går blikket til Anton opp. Han stirrer på meg, akkurat som en løve stirrer på et saftig kjøttstykke. "Halla, babe! Du blir ikke kvitt oss så lett!" ler han.

Viktor trekker meg inn i rommet igjen. Jeg klarer ikke å kontrollere pusten. To slemme, ekle menn som har voldtatt meg står bare noen meter unna meg, klare til å drepe meg. Eller enda verre, kidnappe meg og bruke meg som slave til evig tid! 

Jeg klarer ikke å holde tårene tilbake. De kommer som en foss. Kroppen min faller sammen på gulvet. Jeg føler meg fortapt. Kan ikke dette bare slutte? Hvorfor måtte jeg havne midt oppi dette tullet? Hvorfor akkurat meg? Hvorf-

Lyden av sirener fyller ørene mine. Jeg setter meg halvveis opp og hører etter for å være sikker på at det er det. Og ja, lyden blir tydeligere for hvert sekund - det er sirener. Jeg reiser meg og ser på Viktor. Det ser nesten ut som om han smiler. Nesten.

"De kommer ..." hvisker jeg.

Og ja, det gjør de, men det er ikke politiet som kommer først. Det er Oliver som hamrer løs på soveromsdøren med all sin kraft. 

"Oliver, burde ikke vi stikke? Hører du ikke sirenene?!?" Det er Anton som prøver å banke litt vett inn i hjernen til Oliver, på andre siden av døren.

"Er du gal?! Mener du at hun skal slippe unna enda en gang?! Den jævelen skal faen meg ikke komme seg lett unna, og det skal jeg sørge for!" brøler Oliver som svar.

Viktor ser på meg, også vender han blikket mot vinduet. Etter noen sekunder går det opp for meg. Anton er ikke der nede lenger, så hvorfor ikke bare hoppe nå? Uten å nøle spretter jeg opp og hopper ut. Viktor følger etter og sekundet etter at han hopper, går døren til soverommet opp.

"Faen!" roper Oliver i sinne.

Når både jeg og Viktor har landet trygt, løper vi mot sirenene. Jeg ser skikkelser i politiuniformer som løper andre veien, mot huset. 

Oliver og Anton kan ikke kjempe i mot politiet. De kommer til å bli tatt, en siste gang.

Når vi er fremme hos politibilene omfavner Viktor meg i en av sine bamseklemmer. Nå er jeg trygg. Dette må være slutten, for jeg takler ikke mer! Jeg klemmer Viktor tilbake. Det føles som om klemmen fjerner alle konflikter vi har hatt. Selv om vi har våre krangler, så er trådene som binder bror og søster sammen umulige å kutte av. Jeg elsker broren min.