Ine og badboyen

15. Politiet

Så begynner vi å gå mot døren på politistasjonen. Jeg først, så Isabell og til slutt Joakim. Jeg er ikke kjempenervøs, for jeg er jo ikke den som har gjort noe ulovlig. Bortsett fra å kjøre firehjuling uten førerkort da, men det er vel ikke så viktig. Den eneste jeg er litt nervøs for, er Joakim.

Jeg tar tak i metallhåndtaket på døren, og dytter. Døren åpner seg ikke. Jeg dytter igjen, men nei - den er ikke åpen.

"Ser du ikke at det står trekk?" ler Isabell. Joakim ler også. Jeg må også fnise litt av min egen dumhet. Er det mulig? Typisk meg, det skjer hele tiden.

Så trekker jeg i håndtaket, og én etter én går vi inn. Rommet vi kommer til er mellomstort. Ikke lite, men heller ikke svært. I et hjørne er det en liten sofakrok, og i et annet hjørne, en hylle fylt med hefter. Bak en trepult, noen meter inn i rommet, sitter en mann i politiuniform. Han ser opp mot oss når vi kommer inn.

"God dag! Hvem er så dere tre ungdommer?" spør mannen vennlig. Han er nok rundt 40 år og virker ganske hyggelig og snill, til tross for at han er høy og har store muskler. Ikke at utseende og personlighet trenger å ha noe sammenheng.

Isabell og Joakim hilser ordentlig på politimannen. Jeg følger etter. Hånden hans er mye større og varmere enn min. Han forteller at han heter Olav André Myklebust og har jobbet som politi i over 15 år.

"Så, hva bringer dere hit?" spør han og ser på oss.

Vi tre ser på hverandre. Det er tydelig at ingen har lyst til å starte med å fortelle, så jeg gjør det:

"Det er ganske komplisert. Det haster også litt, så jeg forteller kort. Det begynte med noe som skjedde for omtrent en uke siden da jeg skulle hjem fra en venninne. Jeg ble overfalt av ... en gutt, og ja ... Dagen etter våknet jeg i et fremmed hus. Tre gutter bodde der, og de voldtok meg mange ganger. Senere fant jeg også Isabell i et annet rom."

Jeg ser på Isabell, før jeg fortsetter.

"Etter en kort stund fant jeg ut at en av guttene var snill og ville hjelpe oss ut. Det gikk ikke lang tid før vi hadde en plan og stakk av. Det skjedde faktisk i dag tidlig. En av guttene kom etter oss, men med god flaks kom vi oss unna. Og ... Nå er vi her."

Olav André ser tenkende ut. Han nikker mens han vurderer det han nettopp hørte.

"Jeg skal hente inn flere folk med en gang. Og, om jeg ikke tar helt feil, er du den savnede jenta?"

Han ser på meg. Så mamma og pappa har altså vært bekymrede. Jeg kjenner et lite stikk i magen. Jeg skulle ha hørt på mamma. Jeg skulle ikke ha vært ute så sent, alene! Men, da ville jeg ikke møtt Joakim heller. Jeg kjenner dårlig samvittighet for foreldrene mine.

"Ja, det er nok meg," svarer jeg stille.

Olav André tar fram en telefon bak pulten og ringer noen. Han sier noe om at han har funnet den savnede jenta og at folk ikke trenger å lete etter meg. Har de startet en leteaksjon også?!

Etter at han legger på, ser han strengt på Joakim. "Er du en av de tre guttene?"

Han nikker.

"Jeg vet ikke om du får noe straff, det er vanskelig å si før vi har ettersøkt saken bedre, men du kan slappe av nå ihvertfall," sier Olav André, ser på Isabell og fortsetter.

"Og du, du er vel den andre jenta?"

"Ja, det stemmer," svarer Isabell. "Jeg tror ikke jeg har vært i det huset i mer enn to dager, så det er ikke så merkelig at jeg ikke har blitt meldt savnet."

Olav André nikker fortåelsesfullt.

"Nå har vi bare én ting å gjøre - nemlig å få dere i sikkerhet og å finne de to andre guttene."

***

Det kommer flere politimenn etter noen minutter. De spør oss om masse rart. Først litt info om oss, så hva som har skjedd og til slutt hvor huset vi var i er. De får oss også til å si alt vi vet om Anton og Oliver, og alt annet som kan være nyttig.

Plutselig går døren på politistasjonen opp, og inn stormer foreldrene og broren min. De omfavner meg og jeg kan ikke annet enn å gråte. Endelig er jeg trygg igjen, endelig! Det er nå først at jeg merker hvor mye jeg har savnet dem.

Fra øyekroken ser jeg at Isabell også har familie rundt seg, men Joakim - han sitter helt alene. Jeg rekker ikke å se mer på ham, for igjen slenger mamma armene sine rundt meg.

"Vi har to skurker å fange, og ingen tid å miste. Kom igjen!" kommanderer en politimann. Nesten alle politimennene følger etter ham, to stykker blir igjen med oss.

Endelig skal det bli slutt på dette, endelig!