Ine og badboyen

16. Husarrest?

De neste dagene går ganske fort. Vi - jeg, Joakim og Isabell, blir tatt til avhør et par ganger. Politiet fant ikke Anton og Oliver den dagen, men de prøver så godt de kan.

Sakte men sikkert kommer jeg til normale rutiner igjen, heldigvis. Det er rart hvor mye man kan gå glipp av på bare en uke.

Jeg har fått husarrest helt til skolen begynner igjen, noe som er nesten tre uker. Jeg får ikke gå ut av huset med mindre det er noe viktig, som politiavhør. Men, jeg får lov til å ha besøk. Det er jeg evig takknemlig for, hva skulle jeg gjort hjemme alene i tre uker?

***

Vi er akkurat ferdige med et avhør. Jeg, Joakim, Isabell og foreldrene våre. Eller, Joakim sine foreldre var ikke der, men han er jo tross alt voksen. Denne gangen varte det i over en time, så alle er ganske slitne. Det er de samme spørsmålene om og om igjen.

Klokken er rundt åtte og det begynner å bli mørkere. Da jeg går ut av politistasjonen, kjenner jeg at det også er kjølig. Gåsehud. Hvorfor tok jeg ikke med meg en jakke? Det eneste jeg har på meg er en shorts og en topp.

"Du kan låne hettegenseren min," Joakim smiler mot meg. Han får meg til å smelte hele tiden. Jeg tror de fleste jenter ville gjort hva som helst for å få oppmerksomheten hans, men han har valgt meg. 

Når han slenger genseren over skuldrene mine, tar han ikke armen sin vekk, men lar den være der - rundt skuldrene mine.

Ssommerfuglene i magen dukker opp, og jeg smiler til Joakim, men så oppdager jeg at pappa ser på oss. Joakim som holder rundt meg.

"Jaha? Greit, okei!" Det er eneste pappa sier, før han smiler og snur seg andre veien - til min overraskelse. Men samtidig er det jo mamma som alltid har vært den strenge av de to, ikke pappa. Mamma er veldig ordentlig og ganske streng, men snill også. Pappa er litt mer avslappet og morsom. Sammen får de ut det beste i hverandre, selv om de er litt uenige om noen ting.

"Skal vi sette oss litt lengere borte?" spør Joakim.

Jeg nikker ivrig.

Hånd i hånd går vi til en benk rundt hjørnet på politistasjonen, sånn at de andre ikke ser oss. De står og snakker. Jeg setter meg i armkroken hans.

"Det er lenge siden vi har vært alene, bare vi to," sier jeg.

"Ja, altfor lenge. Hvis jeg hadde kunnet velge, hadde jeg vært med deg hele tiden!"

Han smiler skjevt. Leppene hans er perfekte. Han skulle bare visst hvor mye jeg hadde likt å kysse ham akkurat nå. Her på benken bak politistasjonen en kjølig sommerkveld.

Og akkurat som om han vet hva jeg tenker, lener han seg mot ansiktet mitt og kysser meg. Sakte og mykt.

Jeg legger armene mine rundt halsen hans og tar tak i håret hans. Han løfter meg lett på fanget sitt, uten å avbryte kysset.

Om jeg kunne, hadde jeg stoppet tiden. Hele meg vil ha hele ham, hele tiden. Menneskekroppen er merkelig. Det er bare en og en halv uke siden jeg møtte ham, men likevel blir kroppen min helt vill innvendig hver gang jeg tenker på ham. Og enda villere når han rører meg.

"Vil du komme hjem til meg?" hvisker Joakim.

"J-" jeg er i ferd med å takke ja, men så husker jeg husarresten. "Jeg kan ikke. Mamma har gitt meg husarrest."

Han nikker forståelsesfullt. "Hvor mange dager?"

"Ikke dager, nesten tre uker! Helt til skolestart!" svarer jeg.

Han løfter på øyenbrynene, åpenbart overrasket.

"Tre uker?!?!"

"Ja, men du kan jo fortsatt komme til meg da!" smiler jeg.

Han flytter hendene sine fra ryggen min til rumpa mi. Jeg rykker til litt, overrasket. Han kysser meg igjen, denne gangen litt hardere. Han får meg til å føle meg annerledes, det er nesten så jeg ikke kjenner meg selv igjen. For to uker siden hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å sitte i fanget til en kjekk, eldre gutt på en benk bak politistasjonen, fullstendig betatt av ham.

Plutselig kremter noen.

"Ine, det er på tide å dra hjem nå," sier pappa. Heldigvis er det han, og ikke mamma, hun ville klikket om hun så at jeg klinte med en gutt jeg nettopp har møtt.