Ine og badboyen

6. Hva i ... ?

Jeg våkner av støy i første etasje. Guttene har allerede våknet. Jeg gidder ikke å følge etter. Lufta er kjølig og dyna er varm, så jeg ligger heller i sengen litt til.

Tankene mine farer over til mamma og pappa, og alle andre der hjemme. Leter de etter meg? Er de redde? Har de ringt politiet? Jeg har bare vært her i et og et halvt døgn da. Kanskje de bare tror at jeg har funnet på noe sprell? Det har jo skjedd før. En gang var jeg så irritert på dem at jeg dro til trehytta i skogen for nesten to dager. En annen gang fikk jeg ikke lov til å ta en helgetur til Oslo, men gjorde det likevel. Jeg håper de ikke er kjemperedde, jeg holder ikke på å dø liksom. Men jeg vil hjem snart, til hverdagen og alt som hører til!

Dette er ikke livet jeg vil leve. Sexslave hos tre kåte gutter! 

Jeg må komme meg vekk.

Hvordan i helsike kan jeg klare å rømme? Dørene er låste nesten hele tiden og jeg har ikke sett noen av guttene forlate huset!

Plutselig hører jeg dunking og noen som puster og peser. Det er fra rommet ved siden av. Rommet jeg var låst i helt i starten. Hjertet mitt banker raskere når jeg etter hvert skjønner hva det er. Det må være en annen jente, dømt til å ha den samme skjebnen som meg! Jeg reiser meg og legger øret mot veggen. Lytter, for å være sikker på om det jeg hører er sant. Og ja, det er det - det kan ikke være noe annet. Jeg hører stille gråting og at hun rører på seg. Prøver å komme seg løs.

Jeg vet ikke om jeg burde, men jeg slenger på meg en rød, stor t-skjorte og en hvit stringtruse og går så stille som mulig ut av døren på soverommet. Jeg ber om at Joakim, Anton og Oliver ikke hører meg. 

Hjertet mitt banker fort. Det banker enda raskere når jeg tenker på hva guttene gjør om de finner meg. De har vært røffe til nå, men jeg vet at de har mye mer på lager. Jeg går sakte til døra ved siden av  og tar i håndtaket. Jeg må sjekke om den er låst. Musestille vrir jeg nedover og trekker rolig. Den er åpen! Jeg kiker inn gjennom den åpne sprekken, men ser ingenting. Jeg hører at hun slutter å gråte. Jeg åpner døra helt. 

En blond jente ligger på bordet, naken og fastspent, akkurat som meg den første dagen. Hun er nok ikke mer enn 16 år, mens jeg er 18. Hun møter blikket mitt, men sier ingenting.

"Jaha, du sover ikke altså?" hører jeg plutselig bak meg og skvetter. Å nei! Jeg vet hvem det er før jeg snur meg. Hardhente, store Oliver.

"Jeg som hadde begynt å like deg litt! Eller, puppene og rumpa di ihvertfall! Nå skal du få smake din egen medisin!" ler han og stirrer på meg, så stygt som bare han kan.