Ine og badboyen

19. Faen

Etter at jeg har løpt et kort stykke fra huset, sånn at Viktor ikke finner meg, tar jeg fram telefonen og taster inn nummeret til Joakim. Jeg vet ikke hvor han bor, så det er det som må til.

"Hallo, søta!" Stemmen hans er litt hes, han høres ut som om han nettopp har våknet. "Hvorfor så tidlig oppe? Klokken er bare halv ni?"

"Kan jeg komme til deg nå? Med en gang?" spør jeg direkte. For øyeblikket har jeg ikke tid til småsnakking.

"Nå?"

Han nøler litt, noe som får det til å knyte seg litt i magen. Vil han ikke at jeg skal komme? Huff, jeg skulle ha ventet til han spør meg om å komme! Jeg lager en grimase og klasker meg selv i panna.

Til min store lettelse, sier han: "Greit. Hvor er du? Jeg plukker deg opp."

Jeg forteller ham hvor jeg er, før jeg setter meg på en benk og venter. Jeg tar frem mobilen og åpner opp Candy Crush, men går fort lei siden jeg ikke kommer forbi level 34. En i klassen er på level 450, eller noe. I løpet av sommerferien har hun sikkert kommet enda lengere.

Så svinger en svart bil inn på gata. Ikke en moderne Mercedes eller Audi, men ikke en eldgammel pickup heller. I bilen sitter Joakim. Når han ser meg, vinker han smilende, og jeg vinker tilbake og hopper opp. Han stopper bilen rett foran meg og jeg åpner opp døren og setter meg.

"Hei! Hva skjer?" spør han og begynner å kjøre.

"Ikke noe spesielt," svarer jeg av ren refleks. "Eller jo, Viktor, altså broren min har kommet hjem og ... Ja ... Han liker ikke at jeg er med deg og sånn."

Han ser litt overrasket ut.

"Så derfor stakk du for å møte meg? Du liker virkelig ikke å høre på andre!" ler han, noe som gjør meg varm i kinnene. Eller, i hele ansiktet egentlig. "Forresten, har ikke du husarrest?"

Jeg ler en kort, falsk latter. "Jooo ... Det kan vel stemme det ..."

"Du er gal. Men jeg liker gale jenter som heter Ine og har overbeskyttende storebrødre." Han gliser mot meg og blunker med det ene øyet. "Forresten, husk bilbelte!"

***

Vi svinger inn til huset. Et rødt, ganske lite hus. Ikke noe spesielt, helt vanlig egentlig, men det er koselig. En hage full av blomster, men ikke sånn som hagen vår. Denne er mye mer tilfeldig, ganske sjarmerende egentlig.

"Ja ... Her bor jeg for øyeblikket." Joakim høres litt ubekvem ut, som om huset er noe å skamme seg over.

"Det er koselig! Jeg liker det!" smiler jeg, og jeg ser at han slapper av.

Vi går inn. Det er like lite, men koselig og sjarmerende inne som på utsiden av huset. Rommene er fylt med duften av nybakte boller. Hvis jeg kjenner Joakim rett, er det nok ikke han som har bakt tidlig på morgenen. Det har jeg rett i.

"Å! Heisann!"

En slank, rødhåret dame på rundt 50 år kommer fram bak hjørnet. Hun har et rutete forkle på seg.

Jeg rekker fram høyrehånden for å hilse høflig på henne. Istedenfor legger hun armene rundt meg. Jeg klemmer tilbake. Etter noen sekunder trekker hun seg unna.

"Du må være Ine! Du aner ikke hvor mye Joakim har fortalt om deg! Han er nok forels-"

"Mamma, chill!" For første gang ser jeg at Joakim rødmer. Han er helt tydelig ikke så kald som han kan virke når man aller først møter ham, det har jeg merket for lenge siden.

"Åh, det stemmer. Unge, flotte ungdommer liker ikke flaue mødre!" Hun ler en lys, trillende latter, som smitter over på meg.

"Forresten, jeg er den sprøe moren til Joakim, Åse! Hyggelig å endelig møte deg, du er jo like vakker som Joakim har forklart!"

Jeg ler litt.

Hun sparer ikke på kruttet, nei. Men jeg liker henne med en gang. Jeg tviler på at vi kommer til å ha noen kleine stunder, så pratsom som hun virker.

"Vil dere smake på bollene mine?"

***

Da vi har stappet i oss over ti boller hver, går jeg og Joakim til rommet hans. Det er ganske lite, og veggene er malt i en lysegrå farge. Ellers er ikke møblene, eller resten av tingene, veldig gjennomførte sammen, men det plager ikke meg. De fleste gutter er vel sånn.

Vi setter oss på sengen.

"Skal vi se en film?" spør Joakim.

"Ja, hvorfor ikke?" svarer jeg. "Men først må jeg en tur på toalettet."

Jeg reiser meg og går mot døren.

"Ine, jeg tror nok du blør litt ..."

Hæ? Blør? 

Så oppdager jeg det. Jeg har fått mensen og blødd gjennom den lyse shortsen. Faen. Jeg bruker alltid å få mensen på morgenen, men i dag har jeg ikke vært på do, så jeg har ikke rukket å oppdage det.

Plutselig ser jeg at ansiktet til Joakim forandres til et eneste stort glis.

"Hva er det du er så lykkelig for?" spør jeg og ser på ham med et spørrende blikk. Det er ikke gøy å ha mensen, han skulle bare visst!

"Ikke at jeg er noe ekspert på sånne jentegreier, men betyr ikke det at ... Du ikke er gravid?" sier han forsiktig.

Samme sekundet han sier det, blir jeg nesten målløs og bare stirrer på ham i noen sekunder. Jo, det er sant det han sier.

Jeg kan ikke være gravid.

En lettelse og gledesfølelse brer seg gjennom kroppen min. Aldri, aldri, før har jeg vært glad for å få mensen!

Jeg slipper et hyl og klarer ikke å stå stille, men hopper opp og ned av glede samtidig som jeg klapper hendene sammen. Joakim begynner å le. Han spretter opp av senga og omringer meg i et av sine store bamseklemmer.

Plutselig går døren opp. Der står Åse med et forvirret blikk.

"Hva er det som skjer her da?" spør hun og ser på oss.

"Har du kanskje noen bind å låne, eller?" spør Joakim lurt.

Blikket til Åse farer fra Joakim til shortsen min.

"Åh ... Ja, selvfølgelig," sier hun og gir meg et lite smil. "Kanskje du trenger noen andre shorts også?"