Ine og badboyen

18. Viktor

Jeg våkner av bråk i første etasje. Eller, rettere sagt, snakking. Når man prøver å sove føles det som om alle lyder er mye høyere enn de egentlig er. Jeg er ikke klar for å stå opp, så jeg lukker øynene og håper på å sovne igjen.

"... går det med henne? Sover hun?" er ordene jeg klarer å skille ut. Det er nok til at jeg hører hvem det er - Viktor, broren min. Han er 21 år, litt eldre enn Joakim. I tre uker har han vært i Asia med noen kompiser. Vi har alltid vært veldig nære og delt så og si alt med hverandre.

Jeg spretter opp fra senga med en gang jeg skjønner at det er ham. Jeg har bare på meg trusa og en singlett, men likevel spurter jeg ned trappa og rett inn i kjøkkenet.

Først ser jeg pappa og mamma som sitter ved kjøkkenbordet. Og ved siden av står Viktor smilende. Det virker som om han er enda høyere enn jeg husker, sikkert to meter høy. Åh, som jeg har savnet de brune øynene og det lure smilet!

"Ineeee!" roper han og gir meg en bamseklem. Da han løfter meg opp, kan jeg ikke annet enn å le.

"Viktooor!"

Han slipper meg ned og rufser opp håret mitt. Det har han alltid gjort, helt siden vi var små. Det virker kanskje irriterende, men jeg har blitt vant til det.

"Har du savnet meg?" spør han glisende.

"Ja, brutter'n!" sier jeg og bokser ham forsiktig i armen.

"Ja vel, så du kødder med meg?!" spør han og løfter meg i lufta. Han kiler meg, og jeg kan ikke annet enn å hyle.

"Forsiktig nå," hører jeg at mamma sier bekymret.

"Viktor, slipp meg ned! Du er jo fem meter høy!" ler jeg.

Han setter meg ned.

"Forresten, jeg er bare 1,97! Følte meg ganske høy blant kineserne, for å si det sånn! De er jo nesten like korte som deg, men ikke helt selvfølgelig!"

"Ha-ha, veldig morsomt," sier jeg og prøver å se alvorlig ut, men da han hermer etter ansiktsuttrykket mitt, må jeg bare smile.

Plutselig blir ansiktsuttrykket hans alvorligere, til min forvirring.

"Ine, vi må snakke litt. Kom!" beordrer han og går til stuen.

Jeg følger etter og setter meg på den hvite sofaen, ansikt til ansikt med Viktor.

"Du, jeg har hørt hva som har skjedd den siste uken. Hvordan går det med deg?" han ser på meg med et strengt blikk.

"Det går greit. Egentlig ganske fantastisk, bortsett fra at jeg har husarrest og at skurkene ikke er funnet enda," svarer jeg ærlig.

Mange andre som har opplevd voldtekt, blir helt knuste og klarer ikke å leve som før, men jeg er ikke en av dem. Det er egentlig ganske rart. Jeg føler meg nesten lykkeligere nå enn før. Mye skyldes nok Joakim. Likevel tenker jeg jo på Oliver og Anton ganske ofte. Hvis de hadde funnet meg nå, hva ville de gjort?

"Hvordan klarte du å være så uforsiktig, og ikke minst dum?" spør Viktor.

Han har mange sider. Dette er den overbeskyttende, strenge og alvorlige siden. Jeg liker ikke når han blir sånn. Han kan ikke bare bestemme over meg, jeg er jo snart voksen!

"Hvis jeg ikke hadde gått i skogen på natten, ville jeg ikke møtt Joakim heller!" svarer jeg, som om det skulle være et godt svar på spørsmålet hans. Jeg vet det ikke er det, men det er jo sant.

"Joakim? Er du sammen med han som voldtok deg?!?" Viktor hever stemmen og jeg ser at han ikke liker det han hører.

"Du skjønner ikke! Han er ikke sånn! Joakim er sn-"

"Jeg vet akkurat hvordan han er! Tror du ikke jeg har hørt nok om ham? Jeg har hørt om måten han behandler jenter på! Du får ikke lov til å bli en av de jentene!"

Viktor stirrer bestemt på meg. Man skulle ikke trodd at vi tullet og lo for bare noen minutter siden.

"Han er ikke sånn mot meg. Han bryr seg om meg, og jeg bryr meg om ham. Og dessuten, tror du virkelig at du kan bestemme over meg?" sier jeg.

"Jeg er storebroren din, selvfølg-"

Før han får avsluttet setningen har jeg reist meg og er på vei opp til rommet mitt. Må han alltid være så overbeskyttende? Hvis han tror han kan holde meg unna Joakim, tar han feil.

Med en gang jeg kommer inn på rommet mitt legger jeg meg under dyna og slipper noen tårer, halvparten av sinne og halvparten av skuffelse. Jeg hater når vi krangler. Han er jo min beste venn på mange måter.

Men, jeg skal ikke ofre Joakim for Viktor. Viktor får ikke bestemme hvem jeg skal holde på med.

Med det samme hopper jeg opp, kler på meg, børster håret og sminker meg litt. Jeg skal til Joakim, husarrest eller ei. Jeg åpner opp vinduet og kjenner frisk luft komme inn i rommet. Så hopper jeg ut.