Ine og badboyen

20. Trøbbel

Først må jeg bare si tusen takk for all støtten! Elsker å få kommentarer og personlige meldinger, digger dere! Dessuten er det sinnsykt kult at så mange faktisk gidder å lese denne historien! Det er min første bok her inne, så jeg har fortsatt mye å lære. Men, setter utrolig pris på dere <3

------------------------

Joakim kjører meg hjem rundt klokken fem på ettermiddagen. Jeg kjenner at jeg kommer til å få en god del kjeft, men det er jo ikke min skyld at de er så overbeskyttende! I løpet av dagen har jeg fått 27 ubesvarte anrop og 15 uleste meldinger, alle fra mamma, pappa og Viktor. Jeg lot være å svare med vilje, men i etterkant tenker jeg at det kanskje ikke var så lurt. De kommer ikke til å behandle meg som et englebarn, for å si det sånn!

"Lykke til da!" Joakim smiler, som vanlig. "Vi sees snart, hvis du ikke havner i altfor mye trøbbel!"

"Jeg trenger at du krysser fingrene for meg!"

Jeg gir ham et raskt kyss på munnen før jeg begynner å gå ut av bilen.

"Hadet! Husk at jeg tenker på deg!" sier han en siste gang.

"Hadet! Vi snakkes på telefonen i det minste!" svarer jeg smilende og lukker bildøren.

Med en gang jeg står alene utenfor huset og Joakim har kjørt, blir jeg reddere. Han gir meg en trygghet og ro hver gang jeg er med ham, så hvert sekund alene er forferdelig. Eller, ikke forferdelig, men ikke herlig heller.

Jeg åpner opp døren og begynner å ta av meg skoene, så stille som mulig. Håper de ikke er sinte! Jeg merker at jeg har glemt å puste, så jeg trekker luft dypt i magen og prøver å roe meg ned.

"Ine Nathalie Eriksen!" Mamma dukker opp fra kjøkkenet. 

Hun er sint. 

Når hun er sint på meg, hever hun stemmen og bruker alle navnene mine. "Hva får deg til å tro at det er greit å stikke av til en gutt når du har husarrest, og på toppen av det hele - Ikke svare når vi prøver å kontakte deg!?"

Jupp, hun er garantert sint. Det er best å ikke si henne i mot, så jeg finner på en unnskyldning.

"J-jeg vet ikke hva som gikk av meg, unnskyld! Jeg ble irritert på Viktor og jeg har mensen, så hormonene tok over!"

Jeg ser at hun er skeptisk til forklaringen min. "Og hvorfor svarte du ikke på meldinger eller når vi ringte?" spør mamma.

Jeg nøler litt, men kommer på en idé. Mens telefonen er i lomma, skrur jeg den av med pekefingeren. Så viser jeg den til mamma. "Jeg gikk tom for strøm, se selv!"

Skjermen er svart, og det virker som om mamma faktisk tror på at den er tom for strøm. Mammaer og teknologi henger ikke helt sammen. Hun ser på meg med et strengt blikk.

"Greit, men det er ikke en grunn til å rømme. I morgen har jeg og pappa jobb, så du og Viktor blir alene hjemme. Hjemme." Hun gjentar det siste ordet, og jeg skjønner at det er her hun vil jeg skal bli, hjemme.

Plutselig dukker Viktor også opp. "Og jeg skal passe på at det er her du blir." Han er like bestemt som mamma, hvis ikke enda mer bestemt. Han ser ned på meg, rett i øynene.

Jeg skjønner fort at det blir vanskelig å rømme.

***

Jeg våkner og ser på klokken. 09:36. På en madrass ved siden av sengen min ligger Viktor. Da han først sa at han skulle passe på meg, trodde jeg ikke at han mente 24/7.

Med en gang jeg begynner å vri på meg, spretter hodet hans opp fra puta.

"Du blir her!" befaler han, halvveis i søvne. Likevel høres han bestemt ut.

"Slapp av! Jeg er ikke slaven din eller noe, hvis det er det du tror!" sier jeg og begynner å skifte klær. Jeg tar på meg grå kosebukser og en helt vanlig, litt for stor t-skjorte. "Du kan ikke kontrollere meg og hvem jeg skal være sammen med!"

"Ine, du skjønner ikke! Joakim er ikke som du tror! Kanskje han spiller snill, men han er ikke det, tro meg. Dette er til ditt eget beste." Han trekker også på seg et par jeans og en genser.

Det han sier får meg til å bli varm i kinnene. Ikke fordi jeg er flau, men fordi jeg er sint. Jeg elsker Joakim, og det kan ikke Viktor gjøre noe med. Selv om sinnet koker i meg, sier jeg ingenting.

***

Jeg og Viktor sitter stille ved kjøkkenbordet og spiser frokostblanding. Stillheten er trykkende. Jeg liker det ikke. Er forholdet mitt til broren min ødelagt? Tenkende stirrer jeg ut av vinduet. Solen skinner så vidt bak skyene og trærne og buskene beveger seg med vinden. Det er da jeg ser det. Mens jeg fokuserer på buskene.

"Viktor ..."

Han ser på meg spørrende. Da jeg bare stirrer ut av vinduet, gjør han det samme for å se hva som distraherer meg.

"Busken ..."

Plutselig kikker et hode opp litt over kanten på busken. Det er visst ikke over enda. Det ansiktet er ikke lett å glemme. Strenge, alvorlige øyne, rett nese og munn. Når han ser at jeg ser på ham, spretter han opp. En svær skikkelse, sterk og høy. Han løper. Mot inngangsdøren vår.

Oliver.