Ine og badboyen

13. Løp!

"Løp!" er det første jeg roper med en gang jeg ser Oliver som kommer kjørende på en rød firehjuling. Vi er ikke sent ute med å spurte alt vi har. Fra et sekund til et annet byttet jeg fra å være rolig og lettet, til å ha hjertet i halsen. Jeg løper så fort jeg bare klarer, men bena går liksom ikke raskt nok. Farten vår er ikke nok mot firehjulingen til Oliver. Han kommer til å ta oss igjen med en gang! For hvert sekund nærmer han seg, selv om vi løper så fort vi kan. Adrenalinet pumper lynraskt i blodårene. Jeg prøver å ikke se bakover, bare fram.

Det er da jeg ser det. En slitt, men stor, grå hytte omtrent 200 meter fra oss.

Joakim har også sett den, for han peker mot den og roper. "Inn i hytta, det er vår eneste sjanse!"

Jeg øker frekvensen enda litt, så det svir i musklene. 

Bare litt til nå. Litt raskere!

Skritt for skritt nærmer hytta seg, men det gjør Oliver også. Joakim løper raskest, jeg og Isabell henger litt etter. 

Jeg snur meg, og hyler når jeg ser hvor nært han er. Det er bare et par meter. Jeg ser ansiktet hans tydelig - han er ildsint.

Han er ikke en person som gir seg, noe som gjør ham enda skumlere. Han gjør alt for å få det han vil ha. Alt.

Motorlyden er høy og den gjør at jeg ikke hører hva Isabell roper til meg. Det eneste jeg tenker er Løp, løp, løp og Raskere, raskere, raskere. Jeg merker ikke at jeg er sliten engang, selv om kroppen min hiver etter pusten.

Joakim kommer når hyttedøren. Han river den opp og holder den åpen, klar for meg og Isabell.

Jeg gir alt jeg har, men plutselig snubler jeg i en kvist. Farten gjør at jeg tryner på magen før jeg en gang rekker å ta fram armene.

Nei, nei, nei!

Isabell merker ikke det, så sekunder etter er hun inne i hytta. Akkurat da jeg skal til å reise meg, hører jeg at Joakim roper navnet mitt. Så hører jeg at motor-lyden stilner og kjenner at Oliver tar tak i foten min.

Isabell hyler hysterisk. Jeg prøver alt jeg kan for å komme meg løs, men som altfor mange ganger før, er Oliver råsterk. Jeg kommer meg ikke en centimeter framover, akkurat som i ett mareritt. 

Jeg kan ikke la ham ta meg tilbake! Kan ikke!

Mens jeg kjemper i mot banner jeg på meg selv for å ikke være mer forsiktig. Det var én kvist som jeg ikke klarte å unngå. Øynene til Oliver møter mine i et intenst blikk. De er fylt av sinne og ... Galskap. Det er det beste ordet jeg finner. Galskap. Denne mannen er gal. Grepet rundt ankelen min strammes enda mer og han trekker meg bakover og skal til å ta tak i skuldra mi.

Plutselig fyker en stein i hodet på Oliver. Han slipper taket i foten min og holder seg i panna mens han brøler av smerte. 

Det er nå eller aldri. 

Jeg reiser meg lynraskt og spurter mot døren som Joakim og Isabell allerede er innenfor. Jeg hører at Oliver også reiser seg, men det er akkurat litt for sent. I siste liten smetter jeg inn i det slitte huset og døra smeller igjen rett foran Oliver. Store, sterke og gale Oliver. Joakim låser døra og står med ryggen mot den så Oliver ikke kan presse seg inn.

"Hva nå?" spør Isabell hysterisk.

"Trappa. Vi må komme oss til andre etasje og hoppe ut av vinduet. Den eneste åpningen i første etasjen, er døra, og der går i hvertfall ikke jeg ut," svarer Joakim kontrollert. Noen mennesker har evnen til å holde seg rolig selv i stressende situasjoner. Joakim er en av dem. Isabell er ikke en av de personene, for å si det sånn. Jeg er vel noe midt i mellom.

Jeg nikker til Joakims forslag og ser på ham. Igjen, i noen sekunder, er det bare meg og ham. Oss to. Han får meg til å føle meg modig, sterk. Han får meg også til å føle meg helt ør i bena og ute av kontroll. Jeg har aldri drukket alkohol før, men det er vel omtrent sånn det føles å være beruset.

"Hva venter dere på?" hyler Isabell, som allerede har kommet seg halvveis opp trappa. Jeg løper etter henne. Trappene knirker. Her i huset har det åpenbart ikke bodd noen på en god stund.

Da vi er oppe, hører jeg at Joakim slipper døra og at Oliver begynner å slamre lød på den. Han er sterk nok til å bryte seg inn, han trenger bare noen sekunder. Jeg og Isabell løper til det nærmeste vinduet i andre etasje og åpner det. Det knirker fælt, men man hører det så vidt på grunn av bråket Oliver lager når han prøver å komme seg inn.

"Nei, ikke det vinduet!" hører jeg at Joakim peser bak oss. "Vi tar det vinduet som er vendt mot firehjulingen slik at vi kan hoppe ned og ta den.

Selvfølgelig.

Plutselig går døra i første etasje opp med et brak og Olivers raske, tunge skritt høres nederst i trappen. Jeg hopper først ut av vinduet, noe som går greit. Kroppen er full av adrenalin, så å lande på bakken gjør nesten ikke vondt. Jeg ser opp. Isabell sitter i vinduskarmen, men hopper ikke. 

"Hva faen venter du på?" roper jeg til henne.

Jeg ser at hun gråter og at Joakim sier noe til henne. Jeg hører trampingen i trappene. 

Hun må hoppe. Nå!

Hun hopper ut med et hyl. Jeg går mot firehjulingen. Faren min jakter på elg hver høst, så han har lært meg hvordan man starter litt av hvert. Jeg hadde aldri trodd at jeg faktisk fikk bruk for det. Jeg skrur på nøkkelen i et par sekunder, finner den riktige knappen og får den til å starte med et vrooom. Jeg gjør meg klar til å gasse på i det øyeblikket Joakim setter seg på. 

Hvor blir det av ham?

Jeg ser opp mot vinduet. Oliver er rett bak Joakim.

"Hopp!" hyler jeg og Isabell i kor.

Joakim hopper, men Oliver får akkurat tak i ham. Et hyl unnslipper Isabell, men jeg stivner helt. Nei! Ikke han også, etter alt han har gjort for oss!

Heldigvis har vi flaksen på vår side, for Oliver fikk bare tak i sekken, og Joakim klarer å vrenge den av seg og lander kontrollert på bakken, før han spurter mot oss og dumper på setet bak meg og Isabell. Med et dunk hører jeg at Oliver lander, men jeg trykker på gassen og fokuserer på å komme meg langt bort. 

Adrenalinet danser i blodet mitt og jeg kjører så fort det lar seg gjøre. Jeg klarer ikke å stoppe skjelvingen i kroppen.

Vi klarte det! Vi klarte å komme oss bort fra Oliver!

Vinden blåser i håret og jeg smiler bredt. Jeg kjenner at Isabell klamrer seg fast i meg. Vi kjører ganske fort, så jeg slakker av litt. Ikke sjanse om Oliver tar oss igjen, det klarer selv ikke han.

Jeg kjenner en lettelse i kroppen. Snart er jeg hjemme igjen! Jeg føler meg så levende som det er mulig å bli med vinden i håret og full gass på firehjulingen.