Ine og badboyen

12. Hva er vi?

Vi har gått i rundt tre timer når vi bestemmer oss for å ta en pause. Det er på tide, fordi jeg kjenner at en matbit ikke hadde vært så verst akkurat nå. Jeg og Joakim sitter med ryggen mot samme trestamme, mens Isabell setter seg mot en annen rett foran oss.

Joakim fisker opp noen kjeks og epler fra sekken. "Det er ikke så mye, men bedre enn ingenting. Vi hadde ikke så mye mat igjen, det er jo grunnen til at Anton og Oliver dro til byen."

"Vi får håpe de er langt unna oss, jeg vil ikke møte dem for å si det sånn!" sier jeg. 

"Herregud, tenk om de tar oss igjen? Hva skjer med meg og Ine, og ikke minst deg Joakim?" sier Isabell. 

Jeg orker heller ikke tanken på hva de kan finne på å gjøre mot ham!

"Det skal nok gå bra," sier Joakim og legger hånden sin på min. "Jeg er jo her for å beskytte dere. Aldri i livet om de skal få tak i oss!"

Jeg smiler mot ham, og han smiler mot meg. De grønne øynene hans sender en slags strøm gjennom kroppen min. Han er perfekt! Om ikke Isabell satt rett ved siden av oss, ville jeg kastet meg over ham. Det virker ikke som om han bryr seg om det, for han trekker meg mot seg og kysser meg ømt. Jeg besvarer kysset og glemmer alt som er rundt oss. Glemmer Isabell, glemmer Oliver og Anton, glemmer at vi har hastverk og glemmer at vi sitter midt i en skog. Det eneste jeg tenker på, er Joakim. Jeg vil ha ham, her og nå. Det er tanker jeg aldri kunne ha tenkt for en uke siden. Jeg brukte å være ganske snill og uskyldig, men nå ... Rart hvordan et menneske kan forandre et annet. Kyssene blir raskt heftigere.

Isabell kremter litt. "Så koselig at dere koser dere, men vi må nok gå videre snart."

Joakim trekker seg som vanlig unna først. "Ja, det er sant. Ine, ikke vær så tiltrekkende, jeg mister jo helt fokus!"

Jeg fniser litt, som en forelsket tenåring. Jeg kjenner ansiktet blir varmt, så jeg prøver å skjule det ved å se vekk.

"Hva er egentlig greia med dere to?" spør Isabell nysjerrig mens hun fikler med en kongle.

Jeg ser på Joakim, venter på at han skal svare. Han bare ler og vender blikket mot meg. "Ine er jo fin da ... Og snill og smart."

Jeg rødmer.

Isabell ler en trillende latter. "Jeg tror ikke dere trenger å forklare mer, jeg skjønner."

***

Etter en kort stund er vi i gang igjen. Man skulle trodd at det var kjedelig å gå, men det faktisk ganske koselig. Naturen er fin, men det som gjør det enda bedre er menneskene. Alle tre har en god tone, selv om jeg skulle ønske at Joakim og jeg kunne vært alene.

Plutselig hører jeg en svak lyd. Jeg stopper og holder pusten.

"Hva er det?" spør Joakim.

Jeg bare legger fingeren foran leppene for å få dem til å være stille. Lyden blir tydeligere for hvert sekund. En motor. Pulsen stiger og jeg spenner kroppen. Jeg ser at Joakim og Isabell også hører det etter hvert. Lyden kommer bakfra. Jeg snur meg.

En firehjuling. Og hvem kjører den? 

Oliver.