Berre deg

Kapittel 35

Eg hadde vert mye sammen med Sawyer i det siste. Han hadde blitt med meg hjem fra skolen i går, selv om det var litt kleint etter vi kysset. Vi hadde sett ein film og gjort leksene sammen, eg hjelpte han med matten og han hjelpte meg med naturfagen. Vi hadde hatt det så gøy sammen, men når han ikke var her så gikk hjernen min over på dei mørke tankene, og alt eg gjorde var og gråte meg til søvn. Alle tankene mine var borte når eg var med Sawyer og det var som å være fri av og være sammen med han. Eg hadde ikke snakket noe meir med Even, men eg hadde sett han på skolen i går og øynene våres møtte og det var som og det eg såg var dei triste øynene som såg tilbake på meg. Vi hadde hatt øyenkontakt ein stund før Sawyer og vennene hans hadde kommet bort til meg og eg når eg såg på Sawyer så var det som om alt forsvant for ein liten stund. All sorg var vasket vekk til han gikk igjen. Han greide til og me og få meg til å smile noe eg aldri trudde ville skje på denne tiden. Alt var så nytt, eg hadde alltid vert venn med Even og det var rart og ikke snakke med han og få ein stor klump i halsen når eg såg han, og iallefall det og føle sinne når eg tenkte på han. Det var ikke noe eg trudde ville skje noen gang. Det var vist ein feil og prøve og ha eit forhold. Vi skulle aldri ha prøvd da hadde vi enda vert venner og ingenting hadde vert galt, men nå er alt mellom oss galt og eg greier ikke snakke med han. Eg vill ikke snakke med han blir det vell og, for eg ville jo ikke det det var jo som om han hadde stoppet alt med det kysset. Magen min knyter seg berre av tanken på han og Alexandra kysse og tårene presser litt på, men eg kan ikke gråte for det nå. Eg ville ikke la tårene ta over ikke nå. Eg viste egentlig ikke hvor eg var eg var så langt inni tankene mine at alt rundt meg var borte for ein stund. 

Sawyer's POV: 

Eg såg inni øynene hennes, hun såg så såret ut og hun var heilt vekke. Mr Smith hadde sagt at eg skulle vekke henne fra tankene sine, men eg viste ikke om eg greide det for hun var så langt vekke og eg viste ikke hva hun tenkte på, men med tanke på øynene hennes og fjeset hennes det nydelige fjese så ville eg si at hun tenkte på noe trist for hun eg kunne se noen tårer i kanten på øye. "ja Sawyer skal du gjøre det eller skal eg?" Spør Mr Smith igjen og eg rister på hode. "Kan vi ikke berre la hun være litt vekke akuratt nå, plis" sier eg og ser utover klassen som såg på meg med eit blikk som eg ikke greide og tyde. Mr Smith kom gående bort mot plassen min eller våres for vi hadde satt oss ved siden av herandre i dag. Han stoppet opp forann pulten våres og han hadde eit strengt utrykk i fjeset. Selvfølgelig så måtte hun bli borte i Mr Smith sin time, den strengeste læreren på skolen. Han sto der litt og såg strengt på meg sikkert for å vente på at eg skal vekke henne eller noe, men eg fikk ikkke tid til å tenke før han plutselig slår i pulten og eit stort smel kommer og rett etter kommer Emma til seg selv igjen tror eg men det er da hun skriker ut før hun løper ut av klasserommet. Hva skjedde nå? Eg ser fort på Mr Smith som ikke såg like sur, han såg meir hva var det? Han såg nesten lei seg ut over at han vekket henne. Eg ristet på hode før eg sprang etter henne og eg kunne se henne sitte inntil veggen og gråte. Stakkars nydelige Emma. 

Emma's POV:

Eg kunne hørret eit stort smel som fikk meg tilbake til timen og eg slapp ut eit hyl. Eg kunne ikke sitte her i denne timen meir eg måtte ut, ut og få puste sikkelig. Det var for mangen folk her tenkte eg da eg sprang ut av timen og smelte døra igjen. Eg stoppet opp like utenfor klasserommet og prøver og få pusten tilbake. Ikke fra løpingen men for panikken, eg fikk panikk når eg kom tilbake til den sikkelige verden igjen. Det var som om noen hadde slått meg hardt med ei bok rett i hjerte. Eg sto der litt før eg satt meg inntil veggen og drog føttene inntil meg og gjemte ansikte der og begynte og gråte. Det måtte ut, eg kunne ikke holde det inne lenger det var ikke mulig. Eg kunne hørre at døra til klasserommet gikk opp, men eg brydde meg ikke så lenge det ikke var Mr Smith som kom ut så gjorde det ikke noe hvem det var. Eg ville berre være her aleina gråte for meg selv.

Da har eg skrevet ferdig eit nytt kapittel og eg håper derre liker det. Det betyr så mye at derre liker kapittele, og håper derre liker at derre fikk se det litt fra Sawyer sin side og. 

Så har eg eit spørsmål til derre, er derre på Team Sawyer, eller Team Even?