Berre deg

Kapittel 41 - Parken

Eg sto og såg på Sawyer ei stund før tårene begynte og renne nedover kinnet og eg ser på han som ser ut til å ikke forstå noen ting, men hvordan kan han. Eg kommer berre til han og begynner og gråte uten at han har fått noen forklaring på hvorfor eg gråter eller hvorfor eg er her egentlig heller. Eg gikk mot meg og såg ut at han skulle klemme meg, men eg stoppet han rett før og tørker vekk tårene og ser opp på han som sto veldig nerme meg og eg trur ikke han forsto noe av dette her. Vell eg gjør det jo ikke sikkelig så hvordan kan han? "hva er det? Hvorfor gråter du?" spør han og stryker ei hand over kinnet mitt. Det var fikk meg til å gråte enda meir. Hvorfor måtte han være så snill med meg nå? Det var ikke rettferdig. Eg ville få frem ordene men det var vanskelig dei satt liksom fast i halsen min. "Eg gjorde som du sa og leste gjennom det eg tenkte på under daten våres" Sa eg og fleire tårer randt nedover kinnet mitt. "Det var eit brev fra Even og når eg leste det så kom alle følelsene tilbake. Eg trur aldri dei var vekke, men eg kan ikke være sammen med deg når eg har følelser for han." sier eg og han gikk litt vekk fra meg og såg på meg med sårete øyner. "Eg forstår" Sier han lavt og snur seg og går litt mot døra før han snur seg mot meg og nikker svakt. "Håper han er vert det og ikke sårer deg igjen" sier han før han går inn døra og eg datt sammen ned på bakken og begynte og gråte. Selv om eg elsket Even så likte eg enda Sawyer og det var vanskelig og gjøre det slutt med han, men eg veit at det er det rette. Når eg hadde tatt meg sammen reiste eg meg opp og gikk mot parken. Eg måtte se Even igjen eg berre måtte. Eg sprang først mot huset hans da eg kom på brevet og at han sa at han skulle vente på meg der vi møtest første gang så eg snudde retning og sprang mot parken. Eg hadde ikke vert der på så mangen år, men nå skulle eg møte Even der.

Når eg hadde kommet meg ned inngangen til parket fikk eg eit smil. Eg måtte lenger inn i parken for å se treet våres, men eg kunne føle gleden samle seg i magen min som sommerfugler. Eg sprang bortover mot treet våres og såg han sitte der, men når han såg meg sprang han mot meg og. Vi møttest på midten og han tok tak rundt meg og løftet meg litt opp sånn som på sånne romantiske filmer. Det var så rett oss to sammen igjen. Når han satt meg ned på bakken igjen klemte eg han inntil meg og smilte. "du kom" sier han lavt og eg kunne se at han begynte og smile. Eg nikket og kysser han fort. Eg har hatt så lyst og gjøre det så lenge nå. Det var som om det var noen som eg ikke kunne gjøre, men nå fekk eg gjort det endelig.

Vi satt og såg opp på noen skyer som er på himmelen. Dei var grå men alt i livet mitt virket så lyst nå at det ikke gjorde noe. Vi hadde vert med treet våres i noen timer og berre vert med hverandre. Eg hadde vert i armkroken hans hele tiden og alt føltest perfekt. Dei følelsene eg hadde stengt inne for å ikke være såret kom endelig ut, berre nå kunne eg gjøre noe med det og. "Eg har savnet dette" sier eg lavt før eg kjenner ein dråpe på armen min og ikke lenge etter begynte det og regne mye. "eg og" hvisker Even og kysser meg og eg kysser selvfølgelig tilbake. Vi kysset ein stund før eg trakk meg vekk og såg han inn i øynene. "Vi kommer til å bli kliss våte" Sier eg og stryker han svakt over kinnet og han ler litt og trekker på skuldrene. "Da får vi bli det da for eg går ikke enda" Sier han og drar meg inntil seg som gjør at eg slipper ut ein latter og letter pannen min inntil hans. "greit" sier eg og legger armene over skuldrene hans før vi begynner og kysse igjen.