Berre deg

Kapittel 8

"Eg må gå eg må møte pappa igjen" Sier eg fort eg ville egenltig berre vekk fra denne skolen nå. "Eg kan bli med" sier han og eg rister berre på hode og springer ut av klasserommet. Eg springer ut av skolen og eg hørrer klokka ringe men eg forsetter og springe eg stopper ikke og springe før eg kommer til eit buss plass. Eg legger hendene foran fjeset og begynner og gråte. Tårene strømmer berre på og eg greier ikke slutte. Alt går jo feil nå Alt alt alt. Eg ville berre gjemme meg under dyna og være aleina, men eg må besøke pappa nå imenst mamma er på jobb. Eg ville ikke se henne nå det går berre ikke. Eg skvetter når eg hørrer ein kjendt stemme. Eg ser litt opp og ser opp på Lars. "Eg såg at du satt her aleina er det noe galt, og hvor skal du siden du sitter her på buss stoppet?" Spør han venneligt og ser på meg. Det er litt greit at iallefall Lars er snill mot meg nå ikke at eg veit hvorfor. "Det er berre så mye som skjer rundt meg nå og av og til blir det litt for mye, og eg skal til sykehuset og besøke faren min." Sier eg og han strekker ut handa for å hjelpe meg opp eg tar imot den og han hjelper meg opp og smiler. "Eg kan kjøre deg dertil vi må berre hente mopeden på skolen.

Vi snakker ikke så mye på veien men vi har noen få små samtaler noe som faktisk er litt koseligt i alt dette dramaet. Når vi kommer til skolen går vi på pakaringsplassen og han setter hjelmen sin på hodet mitt. "bruk den du" Sier han og ser på meg og ler litt siden den sitter ganske rart sånn som han satt den. Eg fniser litt og tar den sikkelig på meg. "tusen takk" sier eg med eit stort smil som ikke synest så mye på grunn av den store hjelmen. Han setter seg på og eg setter meg bak han og holder rundt han. Vi begynner og kjøre og det går ikke så altfor lenge før vi er fremme på sykehuset.

Eg går av mopeden og tar av hjelmen fikser håret litt vill jo ikke ha hjelm sveis. "lykketil der inne og håper det går bra med han." Sier han og kysser meg på kinnet. Eg står der og se på han med store øyner oy det trudde eg ikke at skulle skje. "takk for at du kjørte meg" sier eg med sikkert kjempe rosa kinn. "Eg må gjøre dette aleina men du får skynde deg tilbake til skolen sånn at du ikke går glipp av meir enn du trenger." sier eg for eg veit ikke heilt hva eg skal tru nå så eg må berre snakke om noe heilt annet.

"Emma her er nummere mitt berre ring eller send melding viss du vill så snakkest vi." Sier han og blunker til meg før han tar på hjelmen og er borte. Eg står litt på plassen før eg går til resepsjonen som sender meg til pappa sitt rom. Eg går inn og ser at det ikke er noen der så eg setter meg ned på sengekanten hans og stryker han over armen. Han opner øynene men virker så sliten. Han hadde vaknet ein gang når eg var vekke i går, men dei veit forsatt ikke om han vill overleve dette. Han smiler svakt når han ser at det er meg og ser seg rundt i rommet og får med seg at vi er aleina. "unnskyld jenta mi, moren din tvingte meg til å holde meg vekke fra deg når du var liten" Sier han med lav stemme og eg kan ikke tru det eg hørrer. Han legger noe i handa mi og lukker den igjen. Eg ser ned på den hva la pappa i handa mi og er det han sier sant?