Berre deg

kapittel 4

Eg sover under filmen og Even vekker meg når den er ferdig. Eg ser på han med trøtte øyner og er nesten sikker på at det er litt maskara under øynene men han har sett meg sånn før så det gjør ikke så mye. "Eg trur eg må gå nå men eg kommer innom i måro så kan vi gå til skolen i lag" sier Even og klemmer meg godt og eg klemmer godt tilbake og smiler. "ikke forsov deg da" Sier eg ertende og han dytter meg ned fra fanget sitt og ned på madrassa som ligger under den for Even sov hoss meg i helga og eg har ikke ryddet den enda. Eg fniser litt og ser opp på han med eit stort smil.

Han reiser seg opp og hjelper meg opp etterpå og vi blir stående litt og se hverandre i øynene før eg avbryter med "du -du ringer meg i måro tidelig sant litt før du kommer eller sender melding?" spør eg og han nikker litt og så begynte han og gå bortover mot gangen. Når vi står i gangen er det ganske stille det pleier ikke være stille mellom oss ein pleier alltid og snakke, men hvorfor ikke i dag? Eg kjente at hjerta banket ganske fort når eg ser på han. Da han var ferdig og ta på seg klærne så gav han meg ein god klem og eg klemte tilbake. "hade da ikke rot deg vekk på veien" sier eg og han lager ein grimase for han bor berre i nabohuset og derfor er nesten alltid ein av oss blir med den andre hjem.

Når han har gått springer eg inn på  kjøkkenet og finner meg eit glass med vann og går inn i stua og setter meg attermed Lucas med eit smil. "hvor er mamma?" spør eg og er på han. "æh hun skulle æh til butikken." eg kan hørre usikkerheten i stemma hans noe som betyr at han lyver. "hvor er mamma spurte eg og denne gangen sannheten du er sykt dårlig til å lyge" sier eg og hever øyenbrynene og ser på han. "hun skulle snakke med faren din." Eg ser på Lucas med store øyner som får litt tårer i seg. Det var som om noen slo til meg i magen, men ingen gjorde det. Eg og Lucas har ikke samme pappa, og eg har ikke snakket med min siden eg var 11 år da han ikke ville ha noe med meg og gjøre lenger. Det er 6 år siden og ingen har noen gang snakket om han i dette huset før nå. Eg reiser meg opp og springer ut av rommet og smeller døra til rommet mitt igjen og legger meg i senga og begynner og gråte. Pappa eller eg kaller han egenntlig for Ulrik da siden han er ikke pappen min, men Ulrik har virkelig såret meg da han sa at eg holdt han tilbake og at han ikke kommet til å snakke meir med meg. Eg sender ein melding til Even om hva som har skjedd og det er ikke lenge etter at eg hørrer at det banker på vinduet mitt. Eg reiser meg opp og ser at det er Even og opner vinduet og han tar av seg skoene og hopper inn til meg og eg går tilbake til sengen eg er trist eg vill være i sengen min.

Even kommer etter meg og legger seg og holder rundt meg. Eg snufser noen ganger og gjemmer ansikte mitt i skulderen hans. "hvorfor snakker mamma med han?" Sprø eg lavt og snufser igjen. "eg veit ikke Emma, men eg er her. Det vill eg alltid være." sier han og hjerte mitt banker raskere igjen og eg føler meg litt bedre av ein grunn. Eg ser opp på han og han stryker meg på kinnet mitt og flytter handa ned til under haka mi og vi kommer tettere hverandre til lippene våres møtest i eit kyss.

Lippene hans er så myke og gode og kysse, men hva er det vi tenker på vi er bestevenner tenk om dette ødelegger alt? alle mulige tanker flyr rundt i hode mitt men eg greier ikke trekke meg bort fra kysset eg vill ikke trekke meg vekk. Når kysse er over ser eg på han og eg ser at han ser på meg og. "tenk om dette ødelegger vennskapet våres?" kommer det ut av munnen min før eg får tenkt noe over det. Even trur eg er like redd for det som eg er på måten han ser på meg. Han er heilt stille, og det er eg og etter eg fikk stilt spørmålet mitt, men eg fikk ikke noe svar.