Berre deg

kapittel 9

Pappa holder rundt handa mi  og handa hans blir svakere og svakere og øynene hans går sakte igjen. "skulle ønske eg aldri forlot deg jenta mi" sier han lavt og med omtrent ingen krefter igjen. Eg får tører i øynene og øynene hans går igjen og streken på den lille tven blir bein. Eg klemmer meg inntil han og begynner og griner før legene kommer og får meg vekk og begynner og jobbe med pappa. Ein lege står med meg og prøver og roe meg ned.

Etter ei lita stund kommer eg på det eg fikk av pappa eg opner handa mi for å se hva ddet var og ser ein nøkkel med ein ark attermed. Eg setter meg ned og begynner og lese av arket. "Her er nøkkelen til huset mitt i Oslo gå ditt ein tur så får du se at jeg ikke hadde noe valg om å gå fra deg jenta mi. Eg skulle aldri hørt på moren din men eg var feig og angret kvar dag. Eg elsker deg lille jenta mi." Eg får tårer i øynene og det detter noen tårer ned på arket. Eg hadde aldri sagt til pappa at eg elsket han. Hvordan kunne eg la han dø uten at eg fikk sagt det?

Eg reiser meg fort opp og ser at vakt dama som skulle passe på meg såg litt vekk så eg sprang inn i rommet til pappa. "Eg elsker deg og pappa" Skriker eg ut og tårene forsetter og renne nedover kinnet mitt før eg faller ned på gulvet og gråter mye. Eg hadde endelig funnet ut at han ikke gikk på grunn av meg og nå kan han dø. Damen som passet på meg hjalp meg opp og skulle dra meg ut, men stoppet da noen menn sa at det var greit. Etter det hadde gått 1 time uten det hadde skjedd noe stoppet dei og såg på meg. Eg viste at han var død men det blei værre når dei sa det til meg. Eg sprang bort til han og klemte han og la meg oppi senga til han og gråt mye. "pappa du får ikke dø." sa eg lavt men eg viste at eg ikke kunne gjøre noe med det. Han var dø akuratt nå når sannheten var kommet frem. Eg hatet min mor for å holdt han borte fra meg. Hva skal eg liksom gjøre, eg greier ikke gå hjem så hvor skal eg gå da liksom? Når klokka var så mye at mamma var ferdig på jobb gikk eg fra sykehuset med tårene renne nedover kinnene mine. Eg gikk ganske lenge før eg sto utenfor eit hus. Eg viste hvem som bodde her men eg viste ikke hvorfor eg gikk hertil. Eg trykte på ringeklokka og etter noen minutter står han forann meg og smiler.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Tusen takk til derre som leser historen min det betyr mye :D unnskyld for at eg ikke har skrevet så mye i det siste men det er for det er ferie og eg har nesten ikke vert heima for eg har vert over alt og gjort noe med venner eller familie. når eg har kommet heim så har eg berre ikke vert i humør til å skrive men eg skal prøve og skjerpe meg.