Berre deg

kapittel 14

Eg såg spent på han hva var det han skulle si kunne han ikke berre skynde seg. "Emma eg eg" sa han før han tok ein pause hva var det han skulle si vi hadde forsatt alle rundt oss. Eg hadde lyst og skrike at han skulle si det men eg sto berre og såg på han. "Eg hater deg sånn som  eg alltid har gjort du er teit, stygg og det og kysse deg er motbydeligt du er eit missfoster." ropte han ut og alle begynte og le alle untatt Even. Eg kjendte tårene presse på før Lars dyttet meg ned i bakken. "du trudde vell virkelig ikke på at eg noen gang kunne like noen som deg?" sa han spydigt. Eg greide ikke være her meir eg reiste meg opp og klemte meg mellom folke mengden som sto og ledde av meg. Tårene randt nedover kinnet mitt og eg sprang ut av gym salen og ut eg ville berre lengst muligt vekk. Hvordan kunne eg være så dom? tro at noen kunne like meg eg er så dom. Eg såg at det regnet ute men eg sprang ut i regnet. "Emma Emma" Hørte eg ein stemme bak meg eg viste godt at det var Even men eg ville ikke snakke med noen nå.

Eg forsatte berre og springe. Eg hørte at han sprang etter meg men eg stoppet ikke ikke før eg var langt inni skogen da satte eg meg ned for eg var sliten og lei. Tårene rendte enda og ikke lenge etter kom Even mellom trærne og sprang bort til meg. Han gav meg fort ein klem. "Eg er lei meg Emma alt kommer til å gå bra du er ikke aleine eg skal ingen plass jenta mi." sa han og klemte meg inntil seg. Vent sa han jenta mi? Virkelig sa han det selv om det var eit tomt hull i hjerta mitt og eg var kjempe såret så var eg virkelig glad for at han hadde kommet etter meg. "tusen takk Even" sier eg og minnene mine går tilbake til kysset våres. "Emma eg veit dette ikke er rettferdigt og si nå men eg angret aldri på kysset våres eneste eg angret på var og si at det var ein feil for det var aldri det det var det beste som noen gang har skjedd meg og du er den einaste jenta for meg Emma. Det er Berre deg ingen andre." sier han og eg får tårer i øynene det er jo kjempe søt sagt og eg veit ikke hva eg skal gjøre. Eg får eit lite smil og ser på han ei stund. "Eg mistet aldri følelsene mine for deg, men eg trenger litt tid for eg er enda veldig lei meg for at eg kunne være så dom som og falle for han og ikke hørre på den ene personen som har vert der for meg hele tiden" sier eg og klemmer meg inntil han og han nikker.

"såg du hun som ikke kunne gå på dei høye helene?" spurte Even og eg ler litt selv om tårene enda renner. "ja hun er den værste eg har sett." sier eg og ser inni dei blå nydelige øynene. Det var så lenge siden eg har sett det smilet og eg har virkelig savnet det.

forfatters notat:

Noen som blei glad for at Even endelig sa hva han følte for emma?