Berre deg

kapittel 7

Eg spiser resten av maten min før eg klokka er så mye at eg må gå til skulen. Enda har eg ikke fått noe melding fra Even noe som er rart siden han alltid sender melding når han vakner for å sjekke at eg er vaken. Eg tar sekken min og går ut. Siden Even ikke har sendt melding så begynner eg å gå uten han for eg må rekke skolen selv om eg helst vill gå med han.

Eg går bortover ganske så seint mot skolen. Eg budde ikke så langt vekke fra skolen. Eg var ganske sur og iritert i dag. På veien til skulen møter eg på Lars som om ikke dagen var gale nok så kommer han av alle folk. "hei emma unskyld for i går det var ikke meininga at du skulle bli skadet" sier han og eg ser sjokket på han. "det går fint unskyld for det Even gjorde med deg." sier eg og smiler svakt men ikke så mye for eg veit forsatt ikke hva eg skal tru. "Eg var vell kanskje litt sjalu over hvor godt forhold du og Even har. Vi hadde jo det før." sier han og eg nikker litt for det var jo sant før eg blei venn med Even var eg og Lars bestevenner. "ja vi var jo det" sier eg kort og håper vi skulle komme frem til skolen snart men det følelst så langt nå nok Even ikke er her. Eg og Lars går sammen resten av veien men ingen sier noe meir. Eg stopper med skapet mitt og tar bøkene imenst Lars går videre til sitt skap. Når eg har funnet bøkene mine ser eg Even lenger borte og eg springer bort til han.

"hvorfor sendte du ikke melding?" spurte eg og pirker han på skulderen. Even snur seg og ser ned på meg og prøver og presse frem eit smil. "Eg viste ikke om du ville at eg skulle gjøre det." sier han og eg forstår ingeting. Hvofor skulle ikke eg villet det? for at han kysset meg? Kan vi liksom ikke snakke nå for at han kysset meg? Alle slags mulige tanker går rundt i hode mitt. Hva skulle eg liksom tru nå? "på grunn av i går, eg skulle aldri ha kysset deg." sier han og eg kjenner tårene presse på. Eg trur eg har fått følelser for han, men det virker ikke som om han liker meg. Han synst jo at kysset var ein feil. "oja eg må gå til timen" Sier eg lavt og går inn i klasserommet det er forsatt 5 minutter til det ringer inn men eg går inn og setter meg på pulten min og kjenner noen tårer renner nedover kinnet mitt. Eg tørker dei fort vekk og legger merke til at Lars kommer gående inn i klasserommet. "går det bra meg deg?" Sier han og setter seg ned på plassen sin attermed meg.

Eg rister på hode og hele denne uka har følt ut som at den raser sammen. Det er heilt forferdeligt uke. Alt som kan gå galt har allerede gjort det. Uka kan iallefall ikke bli noe værre da.  Eg kjenner at Lars klemmer meg noe som er litt rart for han pleier jo alltid og plage meg ikke være snill. Eg klemmer han lett tilbake og fleire tårer renner nedover kinnet. Eg snufser og hørrer skoleklokka ringer inn så eg slipper klemmen og tar opp mobilen og skjekker at eg ikke har maskara under øynene. Eg har litt så det tørker eg berre vekk før alle folkene kommer springende inn.

Når timen er ferdig sitter eg igjen i klasserommet for eg vill ikke ut og møte Even, men uten hell for han kommer inn i klasserommet. "hei Emma" sier Even lavt og går og setter seg på plassen ved siden av meg der Lars pleier og sitte. "hei" sier eg kort og lavt og legger hode ned på pulten. "skal du noe etter skolen?" Spør han etter ein liten pinlig stillhet noe som aldri skjer mellom oss. Stillhet ja men ikke ein pinlig stillhet. "veit ikke kanskje til sykehuset spørs om mamma er der eller ikke" sier eg uten og se  på han eg fikler berre med neglene mine. Eg veit ikke hva eg skal gjøre skal eg liksom skjule følelsene mine for han og late som om alt er som før? Det er vanskeligt nå som eg har funnet ut at eg har følelser for han. "hvem er på sykehuset?" spør han raskt og i panikk nesten. "Ulrik han kom der i går." sier eg og ser litt opp på han. "hvorfor ringte du ikke?" spør han og eg sender eit dumt blikk til han og lager til stemmen min. "Eg viste ikke om du ville at eg skulle gjøre det." sier eg og hermer etter han og hever øyenbrynene mine. "du er jo bestevennen min du må jo kunne ringe meg når du trenger det." ordet bestevenn skjærer i meg. Eg vill være meir enn bestevenner. Eg kjenner at han klemmer meg men eg greier ikke klemme tilbake tårene berre renner nedover kinnet.