1

209 6 1
                                    

Den var bak buskene. Snøhjerte krøp seg sammen, og han kunne høre hjerteslagene til den lille musa. Bakken var våt og fuktig, og pelsen hans lå tett inntil kroppen hans etter regnet som nettopp hadde stoppet. Han listet seg litt frem over, og lente all vekten på hoftene. Musen gnagde på en liten nøtt, og hadde foreløpig ikke fått øye på ham. Snøhjerte lente seg bakover, og så bykset han raskt opp i været, og landet med musa mellom potene. Han kjappet seg og holde den fast med potene, og drepe den med et eneste bitt. Sø bærte han den stolt opp i været. Nå skulle han bære det hjem til leiren. Til den nye leiren. Alle klanene hadde nettopp måttet flytte fra de gamle territoriene deres, fordi ulver invaderte hele plassen. Men heldigvis hadde klanene klart og holdt sammen, og funnet nye territorier, med masse byttedyr og mye plass! De hadde også funnet et sted og holde de nye samlingene. Fra nå av skulle de holdes fra tre store, samlete steiner dypere inn i skogen. Da Snøhjerte kom frem til leiren, var Solvinge den første han møtte. Solvinge var den beste vennen hans, og hun hadde til sin store overaskelse vist mye omsorg når Måneblomst hadde løyet om at hun elsket ham. Måneblomst er en bekkeklan katt, som Snøhjerte hadde møtt når han falt gjennom isen en gang i løvbart. De hadde fortsetter og møtt hverandre i hemmelighet, men etter hvert viste det seg at hun bare hadde latt som for å få vite isklanens hemmeligheter. Solvinge visste alt dette, og hun var ikke særlig fornøyd med det, men hun var like vel vennen hans. "Bare en mus!" Klaget hun. "Du kunne da ha fanget noe mer? Skogen er jo full av byttedyr!" "Jeg var sliten! Og dessuten har ikke du fanget noe." Ertet Snøhjerte. "Javel da, men vi kan ikke dele denne, da spiser du bar opp alt selv! Jeg ser om det ligger en annen mus i mathaugen." Sa hun, og hoppet bort over gresset. Snøhjerte la seg inn i krigerhulen for å vente på Solvinge. Den nye krigerhulen hadde de gravd opp, fordi det ikke var nok busker. Snøhjerte la seg til rette, og begynte å gnage på den lille spissmusa. Han var nesten ferdig alt når Solvinge kom inn i hulen. "Så treig du er!" Hveste Snøhjerte. "Tar det virkelig såååå lang tid og plukke ut en enkel, liten mus?" Solvinge la seg ned ved siden av ham. "Kjappstjerne kalte på meg til hulen hans, han sa at vi begge skal være med på samlingen i morgen!" Mjauet hun. "Så bra! Det blir den første samlingen siden vi fikk et nytt territorium." Malte han. "Men det er bare litt over solhøy, så vi kan jo gå å se til de eldre." "Greit." Svarte hun. Da de var på vei til de eldres hule, ble de stoppet av Kjappstjerne. "Solvinge og Snøhjerte, det er også noe annet jeg må diskutere med dere." Mjauet han. De to unge katten hørte lydig på lederen sin, og fulgte han inn i hulen hans. Den nye leder hulen var ganske lik den andre, den var laget av stein. Steinen var hul, noe som tyder på at det må ha rent en elv her før. Da de kom inn i hulen hans satte de seg ned på det myke moselaget. "Lærpus og Nattpus er nå seks måner gamle." Begynte han. "Og jeg vet det er tidlig for dere, men jeg tror dere er klare nok til å lære opp disse kattene." "Mener du det? Kan vi virkelig bli mentorene allerede? Vi er jo så vidt krigere!" Mjauet Snøhjerte sjokkert. Solvinge som satt ved siden av han, var helt stille, hun var tydelig sjokkert. "Som jeg sa, jeg vet det er tidlig, men dere har vist dere verdige, for eksempel når Snøhjerte bærte Lærpote hele vegen begrunn av skaden hennes, og Solvinge som fant denne perfekte leiren!" Malte Kjappstjerne stolt. "Vel, hvis du tror vi er klare, så er vi klare!" Mjauet Solvinge ivrig. Snøhjerte nikket. "Bra, seremonien holdes nå med en gang." Så fulgte han de ut av hulen, og opp på den nye storsteinen. Den nye storsteinen var lavere, men bredere. "La alle katter som er i stand til å fange sitt eget bytte, samle seg rundt storsteinen." Kattene samlet seg raskt rundt steinen, og Løvpus og Nattpus som tydelig vist hadde blitt informert, hoppet opp og ned av glede. De var på vær sin side av Snølilje. Snølilje var fostermoren deres. De ble funnet av Snøhjerte selv ved torden stien, ved det gamle territoriet når de bare var små kattunger. "Solvinge, din mentor var kloke Hvitstorm, han har lært deg alle hans kunnskaper, og jeg stoler på at du også vil videre føre det til Nattpote." Mjauet Kjappstjerne. Solvinge hoppet ned fra steinen, og gikk forsiktig bort til Nattpote. Så berørte de hverandres nese, og stilte seg pent ved siden av hverandre. Så fortsatte Kjappstjerne:"Snøhjerte, din mentor var vår tapte venn Askefjes. Hun døde i kampen mot bekkeklanen og vi sørger fortsatt. Askefjes lærte deg alt som en god kriger må kunne, og jeg regner med at du viderefører alt det til unge Løvpote." Det skalv av glede i hele kroppen hans. Han var mentor! Han skulle lære opp sin helt egen lærling til å bli en edel kriger! Snøhjerte hoppet ivrig ned fra steinen, og Løvpote sprang bort til Snøhjerte og berørte nesen hans, litt klumsete, men han traff i hvertfall. Så stilte han seg ved siden av han, og alle klanvennene hans ropte fine ting til dem. Så spiste alle, og mørket slo til, og jagde alle inn i hulene sine. Og så sovnet han tett i tett med Solvinge, hans aller beste venn! Eller kanskje mer enn en venn?

Kattekrigerne: en ny begynnelseWhere stories live. Discover now