Kattekrigerne: en ny begynnelse

10

"Kjappstjerne!" Mjauet Snøhjerte. Det var så vidt solen haddebegynt å stått opp, og alle kattene var trøtte. "Torden, einstøingen er vist en god kriger! Jeg tenkte at han kunne være med oss. Bo. Med isklanen." Kjappstjerne kikket mistenkelig bort på Torden. "En god kriger sier du. Hvordan har han blitt det?" Spurte lederen. "Han...han var faktisk et medlem av mordklanen. Men han rømte, fordi han ikke ville drepe andre katter uten grunn." Svarte Snøhjerte ærlig. "Hvis han kan sloss, har vi kanskje bruk for ham i klanen vår." Mjauet Kjappstjerne. Snøhjerte slikket han takknemelig på øret, og løp for å fortelle den glade nyheten til Torden. "Du får bli med oss!" Mjauet han. "Fantastisk!" Jublet Torden. Kort tid senere, gjorde de fire lederne tegn til at de skulle gå videre. Det var fuktig og vått ute, Snøhjerte gledet seg ikke akkurat til å gå langt i det været. Men han klarte ikke å vente med å komme til sitt gamle hjem, og sove i sin gamle seng. Alle kattene var slitene etter dagen før, og det gikk tregt for seg. Snart tok det slutt på alle gjordene og tobeininghier, og de ville komme inn i en skog. De hadd gått en stund da himmelen klarnet opp, og solen skinte endelig ned på dem. En god stund etter solhøy kom de til en skog. Den var like lang som øyet til Snøhjerte kunne se. "Vi har reist i flere dager nå, vet noen om det er langt igjen?" Spurte Kjappstjerne. "Hvis vi holder tempoet vårt oppe, er vi kanskje fremme om et par dager." Svarte Fryktstjerne. "Et par dager?!" Klagde Solvinge. "Hvis du er sliten kan jeg be de om å senke farten litt." Sa Snøhjerte. Han var bekymret for Solvinge, det var mer slitsomt for henne en for de andre. Hun bærte hans egene kattunger, og han ville ikke at noe skulle skje med henne eller dem. "Ikke bekymre deg." Mjauet hun rolig. "Jeg klarer meg fint." Snøhjerte nikket. Da solen hadde begynt å gå ned, kom de endelig til et vann. Det største vannet han noen gang hadde sett! Vann overalt! Alle kattene sto å måpte. "Det er hundre ganger større en elven i bekkeklanen!" Mjauet Løvpote. "La oss drikke!" Mjauet en stormklankatt. De fleste av kattene løp bort til stranden for å drikke, Snøhjerte var en av dem. Han strakk hodet fremover får å smake på vannet, og når han stakk tungen ut, å smakte på vannet, ble han så overrasket at han hoppet bakover. Det smakte salt! Mange av de andre kattene lagde rare grimaser og trakk seg fort unna. "Det er saltvann." Forklarte Fryktstjerne. "Smaken kommer fra fjellene, og det bor fisker større enn en kriger der." Fisker større enn en kriger?! "Vi blir her over natten" sa Kjappstjerne. "Er vi heldige, finner vi kanskje en annen dam å drikke av, og kanskje klarer vi å fange en fisk eller to. Dessuten er dette en skog, det er byttedyr her. Men også rovdyr..." Han husket på Nattpote som hadde kjempet så tappert for å redde sitt eget liv når hun ble angripet av en grevling, han ville ikke at det skulle skje med en annen katt. "Solvinge, du kan bli her å sove." Mjauet Snøhjerte. "Jeg fanger et par bytte dyr til oss." Solvinge la seg ned og malte. Så gikk han ned til stranden. Han så på det vakre vannet som skinte når de siste solstrålene forsvant. Han så mange små fisker, men de var ikke mye mindre en fiskene som ble fanget av bekkeklanen. Han fikk øye på en bekkeklankriger som hadde en fisk i munnen. "Kan du lære meg hvordan man fanger en fisk?" Spurte Snøhjerte. "List deg bort til vannet, husk at fisken også ser deg. Når det rette tidspunkte kommer, så hopper du opp i luften og lander med potene oppe på fisken. Et bitt er nok, så er den død." Mjauet krigeren. Snøhjerte nikket takknemelig. Han fikk øye på en ganske stor fisk, og gjorde som bekkeklankatten sa. Han smøg seg mor vannkanten, og holdt øye på fisken. Da fisken ikke bevegde seg, hoppet han opp i luften og landet på fisken. Han klorte klørne sine fast i den og beit den fort. Den døde fort, og Snøhjerte tok den med til stranden igjen. Han lot den ligge mens han fanget to andre fisker. Så tok han de med til der de fleste av isklankattene var. Han valgte ut den største fisken, og tok den med bort til Solvinge. Hun sov så søtt at han nesten ikke klarte å vekke henne. Han dyttet den ene poten hans forsiktig mot flanken hennes. "Solvinge" mjauet han. "Jeg har med mat." Hun åpnet øynene, og festet blikket på den store fisken. "Har du fanget den selv?" Spurte hun overrasket. "En katt fra bekkeklanen lærte meg hvordan." Solvinge fikk et bekymret blikk. "Ikke Måneblomst vel?" Spurte hun skjelvende. "Selvfølgelig ikke!" Malte han og slikket henne lett på øret. "Jeg er over den revedritten for lenge siden!" Mjauet han overbevisende. Hun sukket lettet ut igjen, og malte. De spiste fisken, og den smakte bedere en han noen gang trodde var mulig for et byttedyr. "Det smaker så godt at det nesten er verdt å bli en bekkeklankatt!" Malte hun. Snøhjerte ga fra seg et mrrrau av latter. "Jeg skulle gjerne likt å sett deg svømme som en fisk i bekken." Lo han. Han la seg ned tett inntil henne. Han så opp på sølvpelsen, og på alle stjernene helt til han sovnet.