Kattekrigerne: en ny begynnelse

3

"Hvem skal starte" spurte Kjappstjerne oppe fra den store steinen. Før pleide det å være fire steiner, men her var det bare en stor. Da isklanen hadde kommet, var dem de siste. "Jeg har noe jeg vil dere med alle de andre" mjauet Løvestjerne. Kjappstjerne nikket, og tok noen få steg tilbake. Snøhjerte satt seg urolig ned ved siden av Solvinge. Det ble alltid trøbbel når Løvestjerne åpnet munnen. "Som dere vet hadde vi problemer med å få nok mat i det gamle territoriet vårt. Det har vi ikke nå lenger." Snøhjerte pustet lettet ut, men så fortsatte han. "Men vi har få katter. Flere av kattungene våre og de eldre har død av enten sykdom eller alderdom. Vi vil trenge flere katter, så er noen av dere villige til å overgi noen av kattungene deres til oss? Vi vil ta godt vare på dem." Mange av kattene begynte å hvese og mjaue si t nøden for steinen, blant annet Snøhjerte. Forventet virkelig Løvestjerne at han skulle få kattunger av andre klaner? For en muse-hjerne! Men når Kjappstjerne svarte, mjauet han mykt og ikke sint. "Løvestjerne jeg skjønner at det er leit når dere er så få i klanen deres, men ingen av de andre klanene er villige til å gjøre dette. Det virker nesten som dere planlegger et angrep eller noe lignende." De andre klanlederne nikket. Løvestjerne hveste. "Hvis dere ikke gir noen av kattungene fra dere, vil dere angre! Bekkeklanen kommer til å bli utryddet om en annen klan angriper, vi er hjelpesløse." "Hvorfor skulle vi angripe dere når dere ikke har gjort noe?" Spurte Fryktstjerne. Løvestjerne bare hveste til svar. Han skulle til å si noe da skyer dekket til fullmånen. "Møtet er over" mjauet Skyggestjerne.

Da de kom hjem til leiren, kalte Kjappstjerne til et møte, for å fortelle de som ikke var med på møtet hva som hadde skjedd. Men Snøhjerte var utslitt, så han gikk rett inntil krigerhulen. Det var ingen som lå der, så han kunne hvile i fred. Å han sovnet før en katt kunne ha mjauet "skyklanen".
Snøhjerte lukket opp øynene. Han reiste seg opp, og så at han var midt ute i skogen, men det var ikke et sted han hadde vært før. Plutselig fikk han øye på en hvit og grå pels. "Askefjes!" Mjauet han. For foran han sto henne, den gamle mentoren hans, som han hadde elsket så høyt, og som hadde dødd mens hun kjempet med kraften av skyklanen mot bekkeklanen. "Unge kriger, sett deg ned å hør nøye etter." Mjauet hun mykt. Snøhjerte gjorde som hun sa. "Når neste måne står opp, skal du reise til månebadet, og dele drømmer med skyklanen. Det er viktig, det vil komme store trusler!" "Hva slags trusler?" Spurte Snøhjerte. Men det av for sent Askefjes gikk vekk, men hun så på ham med sorgtunge øyne. "Askefjes! Ikke dra fra meg!" Ropte han desperat. Så forsvant hele skogen, og han våknet opp i krigerhulen med en sint Solvinge over seg."Du vekker jo alle skapninger herfra, og til det gamle territoriet jo!" Hveste hun. "Du mjauer som bare det i drømmene dine! Ingen for sove." "Unnskyld" krenket Snøhjerte, så gikk han ut av hulen, og bort til Kjappstjerne som lå ute i sola og gnagde på en trost. "Hei Snøhjerte, hva er det du vil?" Spurte han vennlig. Det var en god stund til det var solhøy, men sola strålte alikevel som bare det! "Jeg hadde en rar drøm." Svarte han. "Vil du fortelle meg om denne rare drømmen?" Spurte han. Snøhjerte nikket, og begynte:"jeg så Askefjes, hun sa at det skulle komme store trusler mot klanene, og at jeg måtte dele drømmer med skyklanen ved månebadet. Hva er månebadet, og kan dette virkelig være sant?" "Ja vist er det sant!" Mjauet Kjappstjerne. "Månebadet er nok en erstatning for månesteinen, og du er plukket ut til å gjøre denne jobben! For en ære. Sa hun noe om når du skulle gjøre dette?" "Hun sa neste gang månen går opp."
"Da skal du det." Nikket Kjappstjerne "og jeg blir med deg."