Kattekrigerne: en ny begynnelse

12

Snøhjerte satt i nærheten av tobeiningstedet, og ventet på at kosekatten 'Liten' skulle dukke opp. Han skulle fortelle han mye om klanene i skogen. Etter en stund dukket den lille stripete katten opp bak buskene og krøp fram. "Jeg kjente lukten av noen andre katter, og trodde de var med deg." Peste den lille hannkatten. "Jeg ville aldri ha tatt med meg noen andre!" Mjauet Snøhjerte sjokkert over at katten kunne tro det om han. "Jeg er ikke slem, og du er min venn." Malte han. Liten malte han også og satt seg med og pustet lettet ut. "Så skal du fortelle om klanene eller ikke?" Spurte Liten. "For flere måner siden, kom det noen ulver til skogen. Store og farlige ulver!" Fortalte Snøhjerte. "Ulver?!" Spurte Liten forskrekket. "Ja, og de var så skremmende at vi måtte flykte herfra. Så etter en lang reise, fant vi en annen skog, full av byttedyr. Så der bodde vi helt til nå." Fortsatte han. "Helt til nå?" Spurte Liten. "Etter en profeti som du aldri vil forstå, fant vi ut at det var best at vi flyttet tilbake." Avsluttet Snøhjerte. "Så modig gjort av deg og klanene!" Gispet Liten. "Du ser tynn ut! Du kan godt flytte sammen med meg og tobeiningene mine! De ville lett ha akseptert deg." Snøhjerte lo litt. "Jeg ønsker ikke å forlate klanen min selvom vi får lite mat." Malte han og slikket Liten over øret. At kosekatten tilbød han et så stort valg, var et tegn på at de var gode venner. "Vi må møtes igjen! Neste gang har jeg kanskje med meg kattungene mine." Mjauet Snøhjerte stolt. "Har du egne kattunger?" Spurte Liten beudrende. "De har ikke blitt født enda, men for alt jeg vet kan jeg komme hjem til leiren og så har kattungene blitt født. Så derfor burde jeg gå nå." Malte han. "Jeg ser deg senere." Mjauet liten og slikket han på øret. Snøhjerte nikket og slikket han tilbake. Så løp han tilbake til leiren, ivrig etter å se om kattungene hadde blitt født. Da han hadde gått inn inngangen fikk han se kattene stille seg opp ved medisinhulen. Kattungene må ha blitt født, tenkte Snøhjerte. Han presset seg forbi alle kattene, og fikk seg til slutt inn i hulen. Der fikk han se Solvinge ligge på et mosedekt lag, med fire kattunger klemt mot magen hennes. "Du gikk glipp av fødselen." Mjauet Solvinge tom for energi. "Jeg er lei for det! Jeg var ute på jakt." Sukket han. "Du er her nå i hvertfall." Malte hun. Snøhjerte lente hodet fremover, og slikket øret hennes forsiktig. Han så ned på kattungene. En hvit, en mørkebrun med striper, en med solvinges brunfarge med en hvit pote og til slutt en svart. En svart!! Det var en svart katt Kullstripe hadde sett i drømmen sin. Skyklanen, ikke la kattungen min bli ond, ba Snøhjerte. "Den stripete og den hvite er hanner, de andre er hunner." Mjauet Solvinge. "Jeg har kalt den stripete Haukepus, den hvite Melkepus, Den brune Eikepus og den svarte for Nattpus. I minne om Nattpote." Sukket hun trist. Snøhjerte presset ansiktet hans mot flanken hennes støttende. "Jeg liker navnene." Mjauet han. "Bra" Han så ned på de fire kattungene hans. Hvis noen av de skulle senere bli onde, var det vanskelig og tro nå. De var bare søte og uskyldige kattunger. "Jeg skal la deg være alene, så de andre kan komme å hilse på de." Mjauet Snøhjerte. Solvinge nikket. Da han gikk ut av hulen, sendte mange han blikk som sa;"gratulerer" Disse kattene var klanens framtid, noe eller noen skulle ikke få gjøre de onde! Uansett hva..