Kattekrigerne: en ny begynnelse

6

Det rørte seg i buskene. En katt. Snøhjerte kunne lukte den, og se en del av pelsen hans. "Hvis deg!" Beordret han. En liten katt kom ut av buskene. "Jeg er ingen trussel." Mjauet han. Katten var hvit og liten, men den så like gammel ut som en kriger i øynene. "Hvem er du?" Spurte Løvpote. "Jeg er Småen. Jeg er en einstøing." Svarte han. "Kjenner du en katt ved navn Skakk?" Spurte Solvinge. "Gjett om jeg gjør!" Sa hannkatten. "Han bor her i området, men han viser seg nesten aldri lenger, han er veldig gammel! Men sloss kan han fortsatt, og god er han også! Pass ryggen din og ikke snu ryggen til han unge katt." Snøhjerte nikket takknemelig, for de begynte å lete. Det var mange forlatte tobeininghuler, og de lette fra solhøy til månehøy. Men i et bitte lite tobeingshi fant de en rar gammel katt. Han var stor og hadde svart pels. "Hva gjør dere i mitt territorium?" Hveste han. "Vi kommer i fred, vi leter etter en katt ved navn Skakk, kjenner du ham?" Spurte Snøhjerte. Den gamle katten var skrumpete og hadde tørr hud. Han hadde masse arr, og slitte klør. "Kunne ikke kjent han bedre!" lo hannkatten hest. "Virkelig? Hvor befinner han seg?" Spurte Spindel. "Dumme muse-hjerner!" Lo han. "Jeg er Skakk." De fire katten sto der målløse. Snøhjerte hadde sett for seg Skakk som en gammel katt, men ikke så gammel! "Vi...vi har noen spørsmål." Presset Snøhjerte fram. "Spørr i veg!" Mjauet han. "Har du hørt om de fire klanene i skogen og skyklanen?" Spurte Snøhjerte. Skakk nikket. Snøhjerte var overasket over at en gammel einstøing som bodde så langt unna viste om klanene. "Skyklanen har varslet oss om en trussel som skal komme mot klanene våre. De sa at du visste hva disse truslene var for noe. Er det sant?" Spurte Snøhjerte. "Jeg vet det ja." Mjauet Skakk. "Det finnes en annen klan, langt unna. Mordklanen. Jeg var medlem der før, før jeg ble gammel." Snøhjerte grøsser en annen klan? Mordklanen hørtes ikke vennlig ut. "Hvorfor er dette en trussel mot oss?" Spurte Løvpote. "De liker å drepe. Det er en god stund siden jeg forlot dem, men allerede da var de like mange som alle klanene deres til sammen! Nå er de sikkert dobbelt så mange! De har spart katter lenge, når de er mange nok skal de erobre hele skogen, bare for å drepe." Svarte Skakk grøssende. Dobbelt så mange som alle klanene til sammen? De var sjansesløse! De kom til å dø alle sammen. "Men nå for dere se å forsvinne. Finn dere et annet hi og søk ly for en stund. Men ikke for lenge. Mordklanen er snart klare."

"Vi kommer til å dø, gjør vi ikke?" Spurte Løvpote. "Helt ærlig Løvpote, så vet jeg ikke." Svarte Snøhjerte. "Se å få deg en god natt søvn!" Solvinge og Snøhjerte lå og pratet en stund ette at Løvpote og Spindel hadde sovnet. "Uansett om vi skulle ha dødd i kampen som kommer, så kommer jeg alltid til å elske deg." Malte Solvinge. Snøhjerte var målløs, tom for ord. Men en ting visste han."jeg elsker deg også." Han slikket henne over øret, og hvilte mannen hans på hennes, og lot søvnen ta ham.
"På tide å komme oss videre!" Mjauet Snøhjerte, og vekket de tre andre kattene. "Allerede? Vi har bare vært her i en natt." Klagde Løvpote. "Ikke klag sånn!" Hveste Snøhjerte. De andre kattene fikk seg opp på bena. Og begynte å jakte. Snøhjerte hadde spist alt.
Døde andre var ferdige med å jakte og spise begynte de på hjemreisen. Snøhjerte var gal etter å få vite om det gikk bra med klanen hans, om alle var trygge. Men turen hjem var lang. Det kunne ta nesten en hel måne og komme seg hjem igjen. Og reisen var farlig. De gikk dag og natt, denne gangen tok de flere pauser. De gikk forbi bekker, tordenstier, store trær og forlatte tobeininghi. Det hadde gått nesten en måne da de endelig kunne skimte leiren til isklanen. "Vi er hjemme!" Ropte Løvpote høyt av glede. "Så dette er territoriet til isklanen. Jeg liker det!" Mjauet Spindel. "Du må nok forvente litt hvesing mot deg da du kommer til leiren. Ikke alle liker tobeininger." Advarte Snøhjerte. Da de kom helt fram til leiren, ble alle kattene gale etter å få vite hva de hadde fått vite om truslen. Det kom mange stygge kommentarer mot Spindel, og spørsmål etter hvor Nattpote var. "Slipp oss forbi! Vi må snakke med Kjappstjerne." Hveste Snøhjerte. Etter hvert som de kom til Kjappstjernes hule, ville han vite hvor Nattpote var. "Nattpote ble drept av en grevling, på reisen etter å finne Skakk, vi fant Spindel, og tenkte at han var en gave fra skyklanen." Mjauet Solvinge trist. Kjappstjerne nikket. "Jeg forstår. Og derfor vil du, Solvinge, våre mentoren for Spindel. Men før seremonien, har vi mye å diskutere. Fant dere Skakk?" "Ja, og du vil aldri tro hva han fortalte oss!" Mjauet Snøhjerte. "Hva sa han?" Spurte lederen. "Han sa at en klan som heter mordklanen er dobbelt så mange som alle klanene til sammen, og at de er ute etter å drepe oss alle! De kan komme når som helst." Hisset Snøhjerte. Kjappstjerne nikket, men med frykt i øye. "Vi må lære opp lærlingene fortere. Til å med noen av kattungene må sloss! Men akkurat nå er vi tom for kattunger." Mjauet han. "Hva mener du? Vi har jo Bærpus og Ekornpus." Mjauet Snøhjerte for forvirret. "ikke nå lenger." Mjauet Kjappstjerne fult med sorg. "Bekkeklanen angrep oss for under en måne siden, og ingen katter ble ordentlig skadet, men de tok Børpus og Ekornpus. Vi planlegger å sloss mot de å ta kattungene tilbake, men vi ventet bare på dere. Hva sier dere til å angripe i morgen?" Spurte Kjappstjerne. Snøhjerte så på Spindel, Løvpote og Solvinge. Alle nikket. "I morgen" svarte Snøhjerte.

"Alle katter som er gamle nok til å fange sitt eget bytte: det er møte ved storsteinen." Det var Kjappstjerne som skulle informere klanen om mordklanen, og ha seremonien til Spindel. Kattene flokket seg rundt steinen. Mer ivrige en noensinne. "Klanene vil bli angrepet av mordklanen. En klan som er større en alle klanene våre til sammen! Vi vil trene opp lærlingene fortere, og både eldre og kattunger må nok hjelpe oss i kampen. Så imorgen skal vi kjempe for å få tilbake Bærpus og Ekornpus!" De lød fornøyde mjau over hele lysningen. "Og vi har en trist nyhet, Nattpote er død." Snølilje ga fra seg et stor sørghyl. Hun hadde vært fostermoren hennes, men hun hadde elsket henne som hun var hennes egen. "Spindel, en ung omstreifer, har erstattet Nattpote, og mentoren hans skal være Solvinge. Han vil fra nå av hete Spindelpote." Noen av kattene hveste irritert, men noen gikk bort for å ønske han velkommen.
Etter en stund skulle han gå for å legge seg i krigerhulen, men ble stoppet av en glad Solvinge som kom ut av Kullstripes hi. "Snøhjerte! Snøhjerte!" Mjauet hun lykkelig og opphisset. "Jeg skal flytte inn i barselhulen! Jeg skal ha kattunger, dine kattunger!"