Kattekrigerne: en ny begynnelse

2

Den neste morgenen, våknet Snøhjerte med lukten av varmt ferskt bytte. Han snudde seg rundt for å se om Solvinge fortsatt var der, men det var hun ikke. Så han reiste seg opp, strakk seg og gikk ut av hulen. Han så på mathaugen, at den var ganske full, og det var jo ikke solhøy engang! Han plukket ut en trost, og gikk å la seg i sola. I starten slapper han av, men så kom han på at han hadde en ivrig lærling å trene, så han kjappet seg å spise de siste bitene. Så gikk han av gårde for å finne Løvpote. Snøhjerte fant ham uten for lærlinghulen, da han lekesloss med Nattpote. Da Løvpote fikk øye på han stanset ham straks. "Snøhjerte! Skal vi trene i dag?" Spurte han ivrig. "Jeg tenkte det, ja." Svarte han. "Jeg skal vise deg rundt i territoriet vårt, selvom det er ganske nytt for meg også." "Supert! Jeg elsker nye ting." Malte han. Så følgte Snøhjerte Løvpote ut av åpningen. Før pleide det å være gulltorner der, men nå er det bare en enkel liten åpning i buskene, selvom det var en ulempe hvis noen angrep klanen. Da hadde de vært mye lettere og komme inn i leiren en tidligere. "Hvor skal vi først?" Spurte Løvpote. "Vi kan gå til treningsgropen." Mjauet Snøhjerte. Løvpote nikket. Den nye treningsgropen, var en rund grop ned i bakken, med jord. Den gamle var av sand. Da de kom frem forklarte Snøhjerte, hva de trener på der. "Kan vi gå til måneberget nå?" Spurte Løvpote. "Javel da." Svarte Snøhjerte. Måneberget var et lite berg. Når isklanen så det for første gang, lyste månen på dethele, og da visste Kjappstjerne at det var et tegn fra skyklanen, om at den nye leiren vår ligger rett i nærheten. Da de kom dit hoppet Snøhjerte opp på noen få steg, men det var bare så vidt Løvpote kom seg opp i det hele tatt. "Kult! Man kan jo se nesten hele skogen herfra." Mjauet Løvpote. "Vel, det er nok kanskje litt overdrevet, men jo da, man har god oversikt herfra." Svarte Snøhjerte. Han lukket øynene i noen sekunder, og kjente sola varme mot ham. Da han lukket de opp, fikk han øye på Løvpote som hadde hodet sitt bøyd inn i noen busker. Da han strakte det ut igjen, hadde han en mus mellom tenne, en død en! Så slapp han den ned på bakken, og sa:"man må ikke gå glipp av en sjanse for å hjelpe klanen." Snøhjerte var så sjokkert, at han så vidt klarte å åpne munnen å si:"Du er kanskje en lærling, men du har i hvertfall hjerte til en ekte kriger!" Løvpote strakte hodet stilt opp i været. Så løp de tilbake til leiren, Løvpote med musa dinglende fra kjeften. Da de kom frem, travet Løvpus bort til mathaugen, og la musa han hadde fanget fra seg. Snøhjerte var ikke særlig sulten, så han gikk heller til krigerhulen for å slappe av før samlingen i kveld. Der fant han Solvinge ligge å tygge på et lite ekorn. Snøhjerte la seg ned ved siden av henne, og fortalte hele historien om hva som hadde skjedd den dagen med Løvpote. "Så kult!" Mjauet Solvinge. "Jeg viste Nattpote en liten runde rundt i territoriet, og så jaktet vi litt på slutten. Hun er kjempe ivrig etter å lære, og hun er nesten god i alt hun prøver ut. Hun har nok det etter Svartklo." "Ikke sø høyt!" hveste han lavt. For selvom Løvpote og Nattpote hadde vært funnet ved tordenstien, hadde Snøhjerte funnet ut at foreldrene til de var Svartklo og Vindhjerte, en stormklankatt. "Jeg er lei for det." Sukket hun, og la mannen hennes forsiktig trøstende mot ham. Snøhjerte slikket henne lett mellom ørene, og la seg tett ved siden av hverandre. Etter hvert sovnet de, og når de først ble vekket, var det av Kjappstjerne som samlet kattene som skulle være med på samlingen. Solvinge strakk på seg, og malte:"vi får vel gå da." Snøhjerte nikket, og fulgte etter henne ut hulen. Nå var han sikker, han elsket henne.