Kattekrigerne: en ny begynnelse

9

Snøhjerte var målløs. Ville virkelig skyklanen at de skulle reise hjem til deres gamle territorier? "Skal...skal du fortelle klanen det?" Stammet han. "Jeg må gjøre det nå med en gang." Sa Kjappstjerne. Snøhjerte fulgte etter han ut av hulen, og satte seg ned ved siden av ham oppe på storsteinen. "Katter av isklanen, jeg vil at hver eneste katt skal samle seg til et møte rundt storsteinen." Mjauet han høyt. Det tok lang tid til alle kattene hadde samlet seg. De eldre, lærlingene, dronningene og krigerne. "Vi har misforstått skyklanen! De vil ikke at vi skal sloss mot mordklanen, de vil at vi skal flykte." Det lød hvesing over hele klanen. "Vi har allerede flyktet en gang, vi vil ikke gjøre det igjen!" Hveste Smidigklo. "Skyklanen vil at vi skal flytte til vår gamle skog." Svarte Kjappstjerne rolig. "Er du sprø?! Det er ulver der!" Hveste Buskehjerte. "Ulver bor ikke lenge på et sted." Nå begynte Kjappstjerne å bli irritert. "Hvitstorm og Lyshjerte, dere varsler de andre klanene. Be de møte oss ved firetre litt før solhøy." Kommanderte han. De to krigerne nikket, og smøg seg gjennom utgangen. Nå var alt han kunne gjøre å håpe at ingen ble skadet, og at de ikke ble for sene.
Solen hadde nesten stått opp, og de stod ved der de pleide å holde møtet å ventet på at Kjappstjerne skulle fortelle om det skyklanen ville. "Skyklanen har snakket igjen. De vil at vi skal flykte. Flykte til vår gamle skog." Mjauet Kjappstjerne. "Din musehjerne!" Hveste Skyggestjerne. "Prøver du å få oss drept? Du vet at det er ulver der!" Kjappstjerne var rolig da han svarte:"ulver bor ikke lenge på et sted. Skyklanen har sagt det selv." Noen av kattene ropte at de var enige, mens andre hveste en del. "Jeg syntes vi skal høre på skyklanen." Mjauet Fryktstjerne. Løvestjerne nikket. "Jeg vil heller ha lite mat en å død." Mjauet han. Snøhjerte husket godt når bekkeklanen sloss mot isklanen for å få en del av deres territorium. Det var i den grusomme kampen som Askefjes og Svartklo hadde dødd i. "Skyggestjerne, vi trenger svartet ditt." Mjauet Kjappstjerne. "Greit, men når drar vi?" Mjauet han irritert. "Mordklanen kan være her når som helst, vi må dra nå ved månehøy." Svarte han. "Alle dronninger og eldre må gjøre seg godt forberedt, og krigere og lærlinger må holde motet oppe." Hver av klanene dro tilbake til leirene deres, nå måtte de forberede seg på den lange reisen. Reisen som ikke var særlig lett forrige gang. Kjappstjerne fortalte alle kattene som hadde blitt igjen i leiren om turen foran dem, og mange var misfornøyde. "Alle kattene bytter på å gå ved siden av dronningene, kattungene og de eldre." Snøhjerte så bort på haugen av ferskt kjøtt. Den var fortsatt ganske stor, og han tenkte på at dette ville bli hans siste måltid på dette stedet. Han plukket ut en trost, og stresset ikke særlig med å spise den opp fort. Hadde skyklanen virkelig rett? Var ulvene borte, eller ville de alle bli revet i stykker?
Da solen begynte å gå ned begynte kattene å stille seg opp ved utgangen. Snøhjerte skulle gå ved siden av Buskehjerte og Solvinge, noe som han selv hadde foreslått. Han ville ikke slippe Solvinge ut av synet på denne farlige reisen de snart måtte møte. "La oss gå å finne de andre klanene." Mjauet Kjappstjerne urolig. Da de hadde funnet de andre klanene ved bekken i leiren til bekkeklanen, mjauet Løvestjerne:"Jeg vet om en vei til de gamle hjemmene våre som ikke er like lang som den forrige. Vi risikerer ikke at like mange katter blir skadet. Det kan hende at vi møter på noen hunder, men stol på meg, alt de gjør er å bjeffe, de angriper ikke." Noen av kattene så litt mistenkelige ut, men Kjappstjerne så lettet ut. "Jeg er enig med deg. Vis oss veien." Mjauet han. De gikk bortover i natten, og uheldigvis bringer den med seg regn. Det var vått og kaldt på bakken, og pelsen klamrer seg fast på huden til Snøhjerte. Han så på Solvinge at hun slet med å holde tritt, så han bare måtte si ifra. "Vi må finne ly for natten, vi er alle slitne å kalde!" Ropte han. Løvestjerne nikket. "Det er noen store eike trær rett der borte, vi kan søke ly der." Eiketrærene var ikke helt tette, så litt regn var umulig å unngå. Han lå tett ved siden av Solvinge, og etter vært slukte søvnen hans.

Snøhjerte slikket seg på poten, og ventet på at noen av lederne skulle gi tegn til at de skulle fortsette på reisen. Det var Løvestjerne som gjorde det etter en liten stund, og de begynte å gå. Det var varmt vær, og solen skinte. Da de hadde gått ganske lenge hadde de kommet til et gjorde. Det var mange tobeininghi som var store å røde, og noen store rare dyr som Snøhjerte aldri hadde sett før. "Vet du hva slags dyr det der er?" Spurte han Buskehjerte. "Det er hester." Mjauet hun. "De er planteetere, de vil ikke skade oss. De er nok ganske dumme siden de lar tobeininger sitte på ryggen deres." Snøhjerte var fascinert av de kule dyrene, selvom de kanskje var litt dumme. De var de største dyrene han noen sinne hadde sett. De gikk litt lengere, og da fikk han øye på noen andre rare dyr., men de visste han hva var. De var kuer. Han hadde sett sånne ved tobeiningstedet ved territoriet de var på vei til nå. De var ikke fult like store som hester, og de var hvite og svarte, med store horn! Det eneste andre dyret han visste om med horn, var elg, men det hadde han aldri sett før. Da solen begynte å gå ned, måtte de igjen finne ly. De fant et stort, rødt og forlatt tobeininghi som passet perfekt for alle kattene. Men da de gikk inn i det, var det vist ikke fult så forlatt. Det var en rufsete, skilpadde farget hannkatt, med skarpe klør. "Dette er mitt territorium. Hva ønsker dere?" Hveste katten. "Vi ønsker ly." Mjauet Kjappstjerne. "Vi er på flukt fra våre gamle territorier, siden en slags klan som er kalt mordklanen er ute etter å drepe oss." "Dere er de fire klanene!" Mjauet den unge hannkatten. "Jeg vet alt om mordklanen, faktisk litt for mye." Enda en einstøing som vet om de fire klanene, tenkte Snøhjerte. "Så du vet om oss!" Mjauet Skyggestjerne. "Hva mener du med at du vet litt for mye on mordklanen?" Den rufsete katten så skamfull ut. "Jeg var en del avdeling en gang, men mordklan-livet passet meg ikke. Jeg ville ikke drepe uskyldige katter." Mjauet han trist. Han så ut som han var like gammel som Snøhjerte selv. "Vi syntes alle at du tok et klokt valg, men kan du være så snill å la oss bli her en natt, og kanskje jakte litt?" Spurte Fryktstjerne. "Det er bare å bli her, så lenge dere vil, jakte kan dere også!" Mjauet han. De fire lederne takket takknemelig. Snøhjerte var skrubb sulten, og han kunne ikke la være å bare løpe ut på åkeren å jakte etter rotter og fugler.
Han fanget til sammen to kråken og fire rotter, noe som ikke var vanlig i skogen. Et lite øyeblikk kun e han nesten ønske at de skulle bo der for alltid! Han spiste to hele kråker, og delte en rotte med Solvinge, så det var ikke rart at han fikk vondt i magen! På kvelden da mange av kattene hadde sovnet, lå han, Solvinge og Løvpote oppe å snakket med katten. "Hva heter du?" Spurte Snøhjerte. "Da jeg var et medlem i mordklanen, ble jeg kalt Skarpklo, og etter jeg forlot dem, bodde jeg faktisk med tobeininger i en liten stund," Mjauet hannkatten. "Og de kalte meg Torden." "Da kaller vi deg torden." Bekreftet Snøhjerte. "Kan du noen gode kamp eller jakt teknikker?" Spurte Løvpote. "Da jeg bodde i mordklanen, ble vi lært opp til sånne ting da vi fortsatt drakk melk fra moren vår, jeg var heldig som overlevde den harde treningen." Mjauet Torden. "Hvorfor forlot du tobeiningene dine?" Spurte Solvinge nysjerrig. "Jeg forlot dem ikke, de forlot meg. De døde." Mjauet han litt trist. "Savner du dem?" Spurte Snøhjerte forsiktig. "Av og til." Mjauet han. "Hvis du har lyst, kan jeg spørre lederen min om du kan bli med klanen vår?" Sa Snøhjerte. "Mener du det?" Spurte Torden. "Det hadde vært supert!"