The Bad Boy Game | ✔

12 ~ konfekt i hele trynet

Med et vinrødt skjerf slengt rundt halsen og en eske med konfekt i hendene, står jeg utenfor døra hennes og biter meg hardt i leppa. Det er nesten så jeg får lyst til å snu, siden jeg kjenner angsten gnage nederst i magen. Tenk om hun ikke vil tilgi meg?

Etter en liten stund har jeg motstått lysten mot å bare dra hjem igjen, og med lukkede øyne strekker jeg hånden frem og setter fingeren på ringeklokka. Den velkjente lyden av lydbølger som beveger seg innover huset får meg til å vurdere og bare løpe vekk.

Men hvis det er noe jeg har lært i løpet av den siste tiden, er det at en ikke bare kan løpe fra problemene sine.

Jeg drar en hånd gjennom håret, og venter på at døra skal bli åpnet. Det går ganske et millisekund, men det virker uendelig lengre enn det før håndtaket beveger seg nedover og døra blir dyttet opp.

I døra står Norah med et par lysegrå joggebukser som sitter perfekt over de lange beina hennes, og en rød t-skjorte som sitter løst på overkroppen. Hun stivner lett til når hun ser meg, men sier ikke noe. Enkelt lener hun seg inntil dørkarmen og ser på meg.

«Unnskyld,» sier vi samtidig. «Jeg har vært en idiot,» mumler jeg og rekker henne konfektesken. Hun smiler skjevt og tar slapt imot den mens hun ser ned i gulvet. «Det er vel jeg som har vært mest idiot,» sier hun ærlig. Norah ser opp på meg. «Jeg vet du også syns det.»

Jeg rister på hodet. «Jeg skulle ikke blitt så forbanna.» Hun går til siden i døra, og viser til at jeg kan komme inn. Jeg godtar invitasjonen, og går inn etter henne.

Resultatet blir at begge to sitter og ler i senga hennes, med sjokoladesaus fra konfekten klint i nesten hele fjeset og en eller annen teit kjærlighetsfilm rullende på TVen.

«Fysøren som jeg har savnet det,» gliser jeg med tennene fulle av karamell. Norah flirer og rynker litt på nesa, før hun kaster en pute på meg. «Fysøren som jeg har savnet det,» istemmer hun og vi faller ut av senga i latterkrampe.

«Du har tilgitt meg?» sier hun plutselig usikkert, og ser med store øyne på meg. Jeg nikker. «Jeg burde ikke blitt sur-» Hun avbryter meg. «Jeg skulle ikke gått bak ryggen din!»

«Vi begge gjorde noe feil,» sier jeg stille. «Men vi tilgir hverandre, og trenger aldri å snakke om det. Ok?»

Hun svarer ikke, men jeg vet det er greit.

~*~

«Faen,» Norah banner høyt og vekker meg ved å kaste en pute i ansiktet mitt. Jeg setter meg opp og gnir meg hardt i øynene mens jeg surmuler. «Hva var det for?» Jeg ser ned på hendene mine, og oppdager at de er fulle av sjokoladesøl.

«Det er skole, din idiot,» grumper Norah og slenger på seg noen klær. Fort som fy setter jeg meg opp og studerer klærne jeg har på. En grå t-skjorte, og noen mørkegrå kosebukser som jeg har lånt av Norah. Jeg trekker lett på skuldrene, og reiser meg opp for å vaske det allerede stygge ansiktet mitt.

«Skal du gå sånn?» kommenterer Norah og kaster ett og ett klesplagg ut av skapet. Jeg ser forvirret på henne. Et lite smil kryper opp på fjeset hennes, og jeg himler med øynene. Norah – humor ass.

Løpende med en skive med Nutella i hånda, rekker jeg så vidt første time som er RLE. Jeg setter meg sliten ned på stolen og prøver å få igjen pusten. Biten fra huset til Norah og til skolen er ikke så veldig lang, men de to oppoverbakkene er et slit, spesielt for en som hater å trene og har en kondis som likner en 80-åring med både astma og kols. Det er ingen hemmelighet at jeg suger i gym.

I fjor fikk jeg en 3er på løpetesten, noe som er dårlig for selv meg å være.

«Går det bra?» En jente setter seg forsiktig ned på pulten ved siden av meg, og jeg kikker usikkert bort på henne. «Ja?» sier jeg overrasket, og måler henne med blikket. Det røde håret danser omkring ansiktet hennes i store, danderte krøller og den lille nesen har en nesten usynlig rynke øverst, mellom de grønne, glitrende øynene som viser at hun bekymrer seg ganske mye.

«Jeg er Malia Reed,» sier hun og rekker fram en hånd. Jeg tar den, og sier navnet mitt. «Er du ny?» sier jeg spørrende. Hun nikker, og smiler til meg.

~*~

Malia blir med meg til kantina etter samfunnsfagtimen, som vi også har sammen. «Så, hvilken status har du her på skolen?» spør hun og tar en skje med yoghurt i munnen. Jeg trekker lett på skuldrene, litt overrasket over spørsmålet. «Vel,» begynner jeg. «Jeg er like populær som denne gaffelen,» begynner jeg og pirker litt i salaten foran meg. Egentlig så skjønner jeg ikke hvorfor jeg tok salat, når det er blant de minst fristende tingene i kantina. Enda et forsøk på å være sunn. "Men broren min har ganske høy status," innrømmer jeg. «Men han er en liten jævel, for å være helt ærlig.» Hun nikker, og fester blikket på noe bak meg. Det er nesten så hun begynner å sikle.

Jeg snur meg, og ser Samuel og Justin slentrende inn kantina. «Det, min kjære venn,» begynner jeg. «Er broren min, og skolens badboy – Samuel Hampton.» Hun ser med skrått blikk på meg. «Han fyren som nesten bor på politistasjonen?» Nok en gang ser jeg overrasket på henne.

«Faren min jobber der,» forklarer hun. «Jeg hører litt av hvert.» Jeg nikker, og følger Samuel med blikket. «Nesten litt synd han er så jævlig deilig, når han er så slem,» grøsser hun med hevede øyenbryn. «Bra for ham at han er rik, da,» sier jeg fraværende og river blikket fra den deilige fyren.

-

Jeg er faktisk ørlitegranne stolt av meg selv, nå har jeg faktisk gledet meg til å poste, av en eller annen grunn. Det har muligens noe å gjøre med at det er påskeferie, noe jeg liker veldig godt. Og nå er det snart vår også? Tror jeg har gått glipp av noe. I hvert fall, jeg har ikke fått skrevet noe særlig mye mer, men jeg antar at jeg skal klare å bli ferdig med denne boka. Det håper jeg i hvert fall, siden jeg liker å fullføre ting, hvis ikke har jeg det bare på samvittigheten en lang stund etterpå, haha. Kjipt. Den andre historien har jeg ikke begynt på ennå, selv om jeg har hatt den i tankene i mange måneder nå, men føler at brikkene faller på plass nå for tiden. Uansett.

Ha en fin påske, alle sammen :) <3