The Bad Boy Game | ✔

18 ~ 100 % frisk

Jeg går tilbake til stua, hvor Samuel sitter med PCen plassert på bordet foran seg. «Så, hva skal vi begynne med?» spør han og lener seg tilbake i sofaen. En stripe av bar hud kommer til syne mellom t-skjorta og jeansen. Jeg biter meg i leppa for å avlede meg selv med smerte, og setter meg i stedet for ned i sofaen, rett ved siden av ham. «Enkel geografi?» spør jeg ut i lufta og grabber en bok fra bordet. Han nikker, og begynner å trykke på tastaturet.

Etter en stund krøller jeg meg sammen i et hjørne på sofaen, med en av bøkene jeg har lånt på biblioteket i fanget. Vi har ikke snakket så mye til nå – mesteparten av tiden har en av oss spurt om noe er greit å ha med på presentasjonen eller om den andre har funnet noe viktig, og jeg har smugtittet på ham over bokryggen. Ikke akkurat noe nytt.

Likevel er den nesten umerkelige spenningen mellom oss er til å ta og føle på. Det verste er at jeg ikke klarer å tolke om det er positive ladninger, eller negative. Om jeg har gjort noe galt, eller om vi faktisk har kommet nærmere hverandre. Jeg vedder på at hvis hendene våre møtes, vil vi få støt. Derfor prøver jeg å holde meg unna så lenge jeg klarer det.
Men egentlig, skulle man tro at vi var motsetninger av hverandre. For det krever masse viljestyrke for å unngå og bli dratt mot ham.

Samuel er jo fortsatt den samme, selv om jeg ikke hadde særlig store forhåpninger om at han faktisk skulle jobbe seriøst med dette prosjektet. Eller det at han faktisk er hjemme, og ikke i byen for å gjøre noe kødd. Samtidig lurer jeg på om noe faktisk er galt, ikke bare det at han har gjort som jeg har sagt, men også at han har oppført seg litt merkelig i det siste. Som om noe ikke er riktig. Kanskje han bare er litt syk?

«Sienna?» sier han, og snur seg mot meg for vifte med en hånd foran fjeset mitt. Jeg blunker hardt med øynene. «Hva?» sier jeg kontant, litt fraværende. «Jeg vet at jeg er fin å se på, men må du virkelig stirre sånn?»

Nei, definitivt ikke. Han er 100 % frisk.

«Beklager,» svarer jeg kontant, og retter blikket ned i boka igjen.

Det ser ut som om han skal si noe mer, da en høy, formfull kvinne med mørkt hår som er satt opp i en lav knute kommer inn i rommet. Likheten mellom henne og Samuel er slående, så jeg gjetter at det er moren hans. Det som er den største forskjellen mellom dem utseendemessig, er at Samuel vanligvis har svarte jeans og en hvit t-skjorte med en skinnjakke over, og moren hans er rene definisjonen på en som ser ut til å ha kommet rett ifra en begravelse. Rundt livet har hun det klassiske blyantskjørtet som rekker henne litt nedenfor knærne, og en hvit skjorte henger stramt over skuldrene og omfavner den slanke figuren hennes.

«Samuel?» sier hun og trommer med fingrene på dørkarmen. Han ser opp på henne, og retter seg opp. «Barnevakten måtte avlyse, tror du at du kan ta hånd om Mira?» En liten lyshåret jente på omtrent fire år dukker opp under armen hennes, og løper mot broren sin. Øynene hennes lyser opp med en gang hun setter seg oppå fanget hans.

Helt ærlig synes jeg det er helt utrolig søtt. Ikke bare fordi jeg aldri har sett opp til broren min, (hvorfor skulle jeg gjøre det? Han er helt syk,) men fordi det nesten ser ut som om hun tilber ham. Han smiler varmt til søsteren sin, og legger ifra seg boka han leste i oppå PCen.

«Når kommer du tilbake?» spør han. Jeg ser ned i boka, for å holde meg utenfor samtalen, siden det ikke virker som om den er myntet på meg.

«Ganske sent, du må antakeligvis legge henne, senest klokka ni.» Samuel nikker, og kvinnen begynner å gå ut av rommet. «Og du har forresten glemt å introdusere meg for den søte venninna di.» Hun ler en liten latter, og går. Jeg blir sprutrød, og gjemmer meg bak boka.

Lillesøsteren, eller Mira som hun tydeligvis heter, hvisker noe i øret til Samuel, og han trekker på smilebåndet. Jeg legger ned boka, jeg også. «Så, hva skal vi gjøre?» Samuel spør det ut i luften, før Mira hvisker noe til ham igjen. Hun liker tydeligvis å hviske. Han nikker.

«Blir du med til parken?» Han setter Mira på gulvet og drar opp buksene hans, som henger ganske langt nede. Uten at jeg har tenkt noe over det, har det begynt å renne sikkel nedover fra munnvikene mine. Ooops. Jeg drar genserermet lett over munnen, og står opp av sofaen. «Japp.» Samuel drar bilnøklene opp fra lomma, og snurrer de en runde rundt fingrene til Miras lykke.

Mira ler, og løper til bilen. Samuel hjelper henne inn i baksetet, og smetter beltet på plass i låsen med et lite klikk. Siden Mira ikke er så veldig høy, har han også hentet et barnesete fra inne. Jeg setter meg i forsetet, og Samuel vrir om nøkkelen.

«Parken neste!»

-

Jeg er skikkelig imponert. Selv om jeg ikke har postet til de tidene jeg vanligvis gjør, har mange av dere vært veldig aktive. VELDIG. Det er jeg selvfølelig kjempeglad for! Tusen takk for over 9k lesere, det betyr så mye <3 Helt ærlig så hadde jeg aldri trodd at det skulle bli så mange som leser og liker historien min :) Tusen takk igjen!

Ellers har jeg hatt det så travelt at jeg ikke har fått poste noe særlig mer, jeg er ferdig med den første av fire tentamener, så ja. Det er igjen én del som jeg allerede har skrevet på denne historia, og nå begynner jeg å bli litt stressa, mest fordi jeg er redd for å få dårlige resultater på tentamenene OG at jeg ikke skal ha noe å poste på denne historia ...

Vi krysser fingrene ;) <3