The Bad Boy Game | ✔

17 ~ mi casa es tu casa

Det har nesten gått en uke siden jeg og Samuel ble låst inne på roterommet. Livet mitt har fortsatt som vanlig – skole og netflix blandet med å snakke med Norah. Jeg har heller ikke sett Samuel i løpet av uka. Antakeligvis så skulker ham. Henger på en bar, sloss med noen. Vedder penger, kanskje. Ikke vet jeg. For å være ærlig – det har faktisk vært ganske deilig.

Fristen for presentasjonen i spansk begynner å gå ut, og jeg begynner å bli desperat. Siden Samuel ikke har vært på skolen, har jeg ikke fått gjort noe særlig. Den eneste muligheten vi har for å bli ferdig, er å dra til en av oss. Derfor har jeg bestemt meg for å stikke innom Samuel. Litt vel gjevt av meg, men kanskje også et godt valg. Nei, herregud. Hvem prøver jeg å lure.

~*~

Med røde kinn, en sekk på ryggen og et ørlite håp om at han er i humør for å gjøre lekser, står jeg foran den gigantiske Hampton-villaen. Heldigvis har jeg fått Justin til å kjøre meg, (selv om han var forbanna på meg for at jeg hadde avbrutt ham i et oppdrag eller noe i GTA). En liten stund vurderer jeg å løpe tilbake til bilen og late som at jeg aldri var der, men til min frustrasjon har Justin allerede kjørt. Typisk. Motvillig presser jeg inn ringeklokka, og kjenner en synkende følelse i brystet. Kanskje ikke den beste idéen jeg har hatt.

«Sienna?» Samuel ser på meg med store øyne gjennom den lille sprekken i døra. Det begynner å bli ganske kaldt ute, så jeg gnir hendene mot hverandre. «Har du tenkt å slippe meg inn?» spør jeg og ser forhåpningsfullt på ham. Han biter seg i leppa, og dytter døra forsiktig opp. Jeg går inn, og blir lamslått av hva jeg får se innvendig. Da foreldrene mine snakket om at Hamptons hadde mye penger, køddet de ikke. Virkelig ikke.

Det er nesten som om jeg har falt inn i en Askepott – film, minus kjolen, skoene og prinsen. Antakeligvis står jeg der og sikler, fordi Samuel himler med øynene og sier; «Kommer du?» Kjapt nikker jeg, og tørker meg omkring munnen for å forsikre meg om at jeg ikke har siklet utover teppet, som ser ut til å være verdt et par tusen dollar.

Samuel begynner å gå oppover trappa. Jeg sparker av meg skoene, og følger etter ham samtidig som jeg nesten holder pusten. Trappa er en hvit, bred vindeltrapp og forsterker følelsen av å være i en film.

Han dumper ned i en bred skinnsofa, og jeg setter meg ved siden av ham. «Vent litt,» sier Samuel og reiser seg igjen. Jeg blir sittende igjen, seende tomt foran meg. Jeg tør ikke å løfte en finger. Et par minutter senere, kommer han tilbake med en macbook, et par bøker og noen papirer som han sprer utover bordet. Han nikker til meg, som om han skjønner hva jeg vurderer for meg selv. «Det er ikke farlig, altså,» smiler han. Jeg åpner opp sekken og lirker ut skolepcen. Alt jeg har av skolesaker ser billig og slitt ut i forhold til Samuels. Ikke det at han bryr seg spesielt mye om det, ikke det at han bryr seg noe særlig om skolen i det hele tatt. Mens jeg innvendig lengter etter å snakke ut med ham om hva som faktisk skjedde, og faktisk innrømme overfor meg selv at jeg løy om at jeg ville jobbe med skoleprosjektet, klarer jeg ikke å gi uttrykk for noen følelser.

«Samuel?» sier jeg lavt. Han ser opp fra en bok han har begynt å skumme gjennom, og hever et øyenbryn. «Ja?»

«Kan v-,» begynner jeg, men angrer midt i setningen. Magen min velter seg. «Kan jeg låne toalettet?» Egentlig er det jo ikke løgn. Magen min har vært urolig helt siden jeg kom inn døra. «Mi casa es tu casa,» sier Samuel. «Andre døra til venstre.» Jeg nikker takknemlig, og går i retning toalettet.

Inne på toalettet blir jeg sittende oppå dolokket og tenke. For å være ærlig er det litt vanskelig, på grunn av alle de autentiske møblene som står stilt ut inne på badet. Det store badekaret med alle luksusinnredningene man kan ønske seg, og håndsåper som lukter av mandel og lavendel stilt ut på den brede vasken.

Før jeg går ut, skyller jeg ned og lar vannet i krana renne litt, bare for at det skal virke som om jeg faktisk har vært der.

Løgner, en etter en. Å lyve om å være på toalettet er en smal sak, men én løyn blir fort til en annen. Hver dråpe gjør havet større, er det ikke det de sier? Men det de ikke nevner noe om, er at for mange dråper gjør at det flommer over, noe som kan skade en hel haug med mennesker.

Jeg vil ikke være så ufølsom.

--

Hei! Lenge siden sist, jeg vet det. Har det bare så sinnsykt travelt - akkurat nå holder jeg på med tre innleveringer + en syttende mai tale samtidig, og er sykt stressa. Samtidig er det tentamener fra og med neste uke, og jeg gruer meg helt utrolig mye. Det er kanskje ikke så lenge til ferie, men jeg klarer nesten ikke puste fordi jeg er så stressa. Høres ganske teit ut, men det er sant.

Som toppen på det hele er immunforsvaret mitt såpass dårlig at dette er den fjerde / femte gangen jeg er syk dette semesteret, altså bare etter jul og fraværet mitt begynner å nærme seg FIRE uker. I fjor hadde jeg tre fuckings dager eller noe sånt.

Håper virkelig jeg snart blir frisk igjen og får tid, så skal jeg få skrevet videre her :) Er ferdig med til og med kapittel 19, men det er jo ikke så veldig lenge til vi er der ...