The Bad Boy Game | ✔

42 ~ i kveld skjer det

Jeg sover lenge, men da jeg endelig våkner, er det på grunn av en deilig eim av nystekte pannekaker. Jeg gnir meg i øynene, og gjesper. Norah ligger på madrassen ved siden av meg og snorker.

«Du,» mumler jeg i halvsøvne og dytter til henne. Hun snorker bare verre, og slår etter meg. Det gjør hun vanligvis. «Stå opp.»

Hun åpner øynene. «Hvorfor, klokka er jo bare ...» Hun sjekker klokka på armen. «Ti?»

Kosebuksa mi ligger ved siden av meg, så jeg famler etter den og drar den på meg da jeg finner dem. Ikke søren om jeg orker noen stramme jeans i dag, i hvert fall ikke når vi skal ut på fest i kveld.

«Jeg tror Malia har laget pannekaker,» gjesper jeg og står opp. Jeg tar på meg hettegenseren min også, og går ned til kjøkkenet.

Malia står ved komfyren og heller røre i en stekepanne. Ved siden av står det en allerede ganske høy bunke med amerikanske pannekaker.

«God morgen,» sier hun og tar duken av bordet. «Sovet godt?»

Jeg nikker. «Ganske. Skal jeg hjelpe til?»

Malia sier at jeg kan det hvis jeg vil, så jeg dekker på bordet med tallerkener, kniver, gafler og glass. Akkurat da jeg har satt juicen på bordet og Malia er ferdig med den siste pannekaka, kommer Norah tuslende ned trappa. Håret hennes er satt opp i en dott, og hun har også på seg koseklær.

Vi setter oss ved bordet og begynner å spise. Pannekakene er faktisk av de beste jeg har smakt, så jeg er litt mer opptatt av å spise enn å snakke.

«I kveld skjer det,» sier Norah og drikker juice fra glasset sitt. Malia sier seg enig. De er tydeligvis veldig gira begge to, så litt av stemningen smitter over på meg.

«Det er nesten som å oppleve ballet i tiende klasse igjen,» flirer jeg. «I hvert fall når en ser på dere to.»

De begynner å le begge to, og jeg stemmer i. Dette skal bli bra, lover jeg meg selv.

Omtrent klokka tolv er vi ferdige med å spise. Måltidet varte ganske lenge, det må jeg innrømme, men mesteparten av tiden brukte vi på å le. Vi spiste heller ikke opp alle pannekakene, så Malia pakker de inn i plastfolie og legger de inn i kjøleskapet så vi kan spise de i kveld, etter festen, hvis vi da er sultne.

«Skal vi begynne å ordne oss, da?» sier Norah.

Jeg ser storøyd på henne. «Allerede? Det er jo seks timer til vi skal dra!»

Hun trekker på skuldrene. «Aldri for tidlig å se bra ut.»

Norah har et lite poeng, det må jeg innrømme.

Malia og Norah setter meg på en krakk, og begynner med håret og sminken min. Hvorfor aner jeg egentlig ikke, men jeg tror jeg er prøvekaninen deres. Håret mitt blir rettet og krøllet om hverandre, leppene mine skifter farge fra lyserosa til burgunderrød et par ganger og øyenlokkene mine går fra bronsefargede til grønne.

Selv om det tar ganske lang tid, så er jeg fornøyd da de er ferdige. Det mokkabrune håret mitt er helt rett, så det når sin egentlige lengde – det ender litt ovenfor midjen min, en olivenbrun farge ligger dust på øyenlokkene mine og leppene er burgunderrøde. De har også fylt inn bryna mine svakt, og tatt på falske vipper. Jeg må innrømme at jeg ser bra ut – det er ikke for mye sminke, men ikke for lite heller. Og det beste er at jeg ser ut som meg selv.

«Jeg klarer jo ikke å gjøre så bra på noen av dere,» stønner jeg. «So please don't kill me.»

Norah setter seg til rette på krakken, og mens jeg krøller håret hennes, legger Malia sminken. Hun legger en nøytral base, og konturerer deretter svakt. Leppene til Norah blir jordbærrøde, mens resten av sminken blir gjort lett. Noen varme toner på øyenlokkene, lange vipper og roser i kinnene. Sammen med det krøllede håret ser hun nydelig ut.

Til slutt er det Malias tur, og etter litt knoting får vi henne til å se ganske bra ut også. Det røde håret gjør vi ikke noe med, fordi det naturlige fallet i håret hennes er mer enn fint nok. Hun får kun litt nøytral sminke, med markerte lepper i en mørk nude farge.

Faktisk så tok all ordningen tre timer til sammen, så resten av tiden blir vi sittende og se på en tilfeldig film på Netflix mens vi spiser potetgull og drikker litt brus. Vi passer på så det er en komedie, for vi kan ikke risikere at tårene våre vasker vekk noe av sminken.

Da det er igjen en time før vi skal dra, legger vi leppestiften på nytt og tar en siste finpuss. Jeg tar på meg en militærgrønn tettsittende kjole med lange armer som slutter på midten av lårene for å matche sminken, mens Norah kjører på med en rød kjole i a-form. Malia, på sin side, tar på seg en hvit jumpsuit som ser ut som en kjole, med en svart skinnjakke over.

Alt i alt synes jeg vi ser ganske akseptable ut da vi setter oss i bilen og drar til nabobyen. Stemningen er heller ikke noe å si på, da Norah i passasjersetet foran styrer musikken. Jeg må innrømme at anlegget i Malias bil er sinnsykt bra, da Norah setter på noen typiske festlåter.

Etter en halvtimes kjøring, parkerer Malia bilen foran en diger bygning. Faktisk ser det mest ut som et hotell, noe jeg nærmest gjetter det er. Det er flust med flere biler utenfor. Vi går ut av bilen, og geleider oss over parkeringsplassen. Utenfor inngangen, står det flere folk. Noen ser ut til å kjefte på en vakt, andre er allerede så fulle at de holder på å snuble i sine egne bein.

Til min overraskelse ser det ut til at man må ha navnet sitt på en liste for å komme inn. Det vil si at køen med sure folk, ikke har navnet sitt på lista. Scenarioet er nesten fra en film.

Jeg begynner nesten å nøle og er redd for at navnet mitt ikke står på lista, men Malia går selvsikkert mot vakten. «Hei, jeg er Malia Reed, og dette er Norah Campbell og Sienna Burke.»

Vakten nikker, og trykker på mobilen han holder i hånda. «Vær så god.»

Vi går inn, og jeg kjenner at pulsen min stiger i takt med musikken inne fra lokalet.

-

JEG HUSKET Å PUBLISERE I DAG YES! Har så mye å gjøre for tiden, med skole og lekser og alt, at jeg ikke har skrevet noe her på en liten stund ... Derfor ikke bli redde hvis det er en stund mellom de neste kapitlene. Likevel, det nærmer seg slutten :)