«Tuller du?» får Norah frem mellom latterhikstene. Jeg dingler med beina der jeg sitter på bordet til en av piknikbenene og ser ned på henne. Hun ligger seriøst på bakken og ler. «Han sa ikke det. Det tror jeg ikke noe på.»
En liten bris leker i håret mitt, og jeg stryker det bak øret. Det er en varm høstdag, og for å være ærlig, er ikke klesvalget mitt det beste. Hvilken idiot tar på seg en stor hettegenser og svarte jeans når det nesten er 25 grader ute? Vel, jeg tydeligvis.
«Jo, han sa det,» sier jeg trett og betrakter henne. Gud, om jeg hadde vært like vakker og snill som henne. Det blonde håret ligger lett over skuldrene hennes, og den hvite croptopen får henne til å se enda mer solbrun ut enn hun allerede er. Selv om hun ligger på bakken og ler, ser hun helt fantastisk ut.
Jeg er ikke bare misunnelig på utseendet og karismaen hennes, men hun er enebarn. Tenk hvor bra livet mitt hadde vært hvis jeg ikke hadde en irriterende bror som er oppsatt på å ødelegge alt for meg.
«Aldri i verden.» De blå øynene hennes glitrer av latter.
«Jo.»
«Nope.»
«Seriøst.» Jeg snur meg mot sola for og forhåpentligvis få litt farge i ansiktet.
«Ey, Burke! Fint undertøy!» Rødmen sprer seg i ansiktet mitt, der jeg får øye på Samuel, Justin og noen flere kompiser som går forbi piknikbordet vårt. Den ene av dem tror jeg går i engelskklassen min, eller noe. Samuel gliser, og blunker lurt til meg. Jeg later som om jeg ikke så det.
Norah sender et etterlengtet blikk bort på Justin, noe jeg også overser. Vent nå litt - Norah og Justin? Jeg tror jeg spyr. Nei. Det er ikke mulig. Hun har såpass mye inne i hjernen. Jeg ser bort på henne igjen, og hun smiler til meg, helt uberørt av at hun akkurat så på den kvalmende broren min som om han var den siste kaken i boksen.
~*~
«Du køddet ikke,» mumler Norah for hundrede og ser på meg igjen. Jeg himler med øynene, og hinter til at hun skal holde kjeft. Siden mrs. Thompson er syk, har vi historie-, geografi- og samfunnsfagslæreren vår Mr. Boyce som vikar. Man kan mildt si at jeg ikke er så veldig begeistret for ham. Ironisk nok, er han en av de yngste lærerne på skolen, men likevel er han så streng at jeg får lyst til å drepe meg selv.
Noe jeg også prøver på. Jeg har hørt at man kan dø av å få blyforgiftning. Derfor stabber jeg meg selv i håndleddet med den vanlige gråblyanten som jeg egentlig skal notere med. Jeg ser at Norah begynner å bli irritert, så hun dytter meg slapt i skulderen. «Du vet at det ikke er bly i blyanter?» hvisker hun. «Seriøst?!» utbryter jeg en smule for høyt. Det er det dummeste jeg noen gang har hørt. Hvorfor kalle noe for blyant når det egentlig er etannetstoff-ant?
«Frøken Burke?» Jeg slår meg selv i panna, og ser på Mr. Boyce mens jeg banner innvendig. Nå er jeg fucked. «Det blir anmerkning,» sier han strengt. «Men,» mumler jeg desperat. «Det er jo ikke-»
«- Nei? Da blir det gjensitting.» «-rettferdig!» utbryter jeg.
«Hvem har sagt at livet er rettferdig?» sier Mr. Boyce fornuftig og tar en slurk av kaffen sin. Jeg må nesten innrømme at fyren har et poeng.
~*~
Og slik, ender man opp på gjensitting med en hel haug med suppehuer. Et raskt blikk inn i det lille klasserommet, var nok til å få meg til å ville snu på hælen og trampe rett ut igjen.
Helt bakerst sitter de vante. Et kort blikk på dem, er nok til å vite at de har vært der en del ganger. Med de tomme blikkene, og de skitne skoene som er hvilt på pultene er det lett å se at de faktisk har gjort noe galt. Ikke minst den nesten umerklige lukten av røyk. Heldigvis var ikke Samuel der, ennå.
På de midterste pultene, sitter de som har nøttehjerner. Det er de som glemmer alt, alle lekser og hvor de er. De fleste av dem ser faktisk temmelig bortkomne ut nå også.
Forrest, er englebarna og de som har gjort noe ved et uhell, eller tatt skylden for noen andre. Jentene med plettfrie ansikt og hvite smil, sukkersøte stemmer og varme håndtrykk. Guttene med de klassiske klærne og stilige hår, hvite smil og pliktoppfyllende væremåter.
Hvor skal jeg selv sette meg?
Jeg kategoriserer ikke meg selv som noen av delene. På vei mot den forreste rekken, stopper jeg opp. Det er ikke riktig. Jeg er ikke noe englebarn.
Hva er du da?
Ingenting. Jeg er usynlig.
Hva vil du være?
Ikke noe av dette.
Føttene mine beveger seg plutselig automatisk til pulten nærmest døra, på første rad. Før jeg rekker å stoppe meg selv, har jeg satt meg ned og ser nå ut som en bortkommen unge.
~*~
Klokka på veggen tikker, og hvert sekund virker lengre enn det forrige. Det er helt stille i klasserommet, bare avbrutt av klokken og at eksamensvakten, også matematikklæreren vår, mr. Peters, blar om i avisen, noe han gjør en gang i gjennomsnitt hvert femte minutt. Og det, er vel nok for å vise at jeg virkelig kjeder meg.
Mens jeg er i god gang med å irritere meg over de gjenværende krittrestene på tavla, for å unngå å sovne, blir døra slått opp. «Beklager for at jeg er sen.» Samuels stemme vekker meg fra halvsøvnen. Han slentrer bort til den ene ledige plassen bak, og jeg prøver å ignorere blikket hans i bakhodet mitt.
Mr. Peters reiser seg, og går ut døra. Jeg gjetter han har lest ferdig avisen sin og er på vei til å finne en ny. Hvilken tulling etterlater titalls ungdommer alene, spesielt når de har fått gjensitting?
«Har englebarnet gjort noe galt?» Samuel setter seg ned på den ledige plassen ved siden av meg. Jeg himler med øynene. «Jeg er ikke 'englebarn',» sier jeg skarpt og gjør hermetegn i lufta.
«Tydeligvis.» De mørke øynene hans borer seg inn i mine. Jeg kjenner en lett iling nedover ryggmargen.
«Nei, det er jeg ikke,» mumler jeg lavt.
«Hvis du ikke er englebarn, ville du vel ikke hatt noe imot å dra på fest i morgen?» gliser han, og tror han har meg i et hjørne. Jeg rynker øyenbrynene. Fest? Hva mener han med fest? «Med meg.»
Jeg ser usikkert på ham, og rynker øyenbrynene. Gliser hans forsvinner gradvis. «Du har vært på fest før, ikke sant?» Automatisk himler jeg med øynene mine, og jeg får en klump i halsen. «Selvfølgelig.»
Stemmen min skjærer gjennom hele kroppen min. Enda et feilsteg. Sannheten? Jeg har aldri vært på en fest før, med mindre konfirmasjonen til kusina mi telles, da vi under 18 fikk servert fanta i stedet for alkoholholdige drikker. Det vil si, at jeg aldri har smakt alkohol heller.
Men helt ærlig - hva har jeg å tape? Hvis den tullingen tror jeg er så svak, så er det min tur til å motbevise det. Til hans forbauselse, beveger munnvikene mine seg oppover i et overlegent smil.
«Jeg blir med.»
Ordene høres fremmed ut i munnen. Hva har jeg gjort?
-
Beklager for ikke å ha postet på år og dag, men jeg har hatt full timeplan. Akkurat nå er jeg på konfirmantleir i Lillehammer, og skal være der til søndag. Håper i alle fall at dere har det bra ! :)
أنت تقرأ
The Bad Boy Game | ✔
أدب المراهقينVinner av The Wattys 2016. Sienna Burke har et tilnærmet normalt liv, uten noen spesielt vanskelige hindre. Eller, det er i hvert fall til broren hennes roter seg borti feil folk og alt hun har funnet kjært i livet, er på randen av å rase sammen. En...
