The Bad Boy Game | ✔

30 ~ høy på paracet

Resten av uka renner forbi i en fart, og før jeg vet ordet av det, sitter jeg i skolens auditorium ved siden av Norah, Malia og omringet av resten av skolens ungdommer, klare for å dra hjem og bli der i over sju herlige dager.

Mr. Finley blir ferdig med sin riktignok korte, men fryktelig kjedelige, tale og går ned fra podiet. Det betyr at det snart er høstferie. Om bare noen sekunder.

Jeg merker den pressende stemningen, det er helt stille. Som om alle holder pusten. Vel, jeg gjør det bokstavelig talt. Dette vil bli fantastisk.

Over en uke, med Norah og Malia og min beste venn; Netflix.

Skoleklokka dirrer høyt, og over alt høres det lyder av føtter som tramper mot gulvet, mennesker som snakker og latter som runger i veggene.

Det er ferie.

~*~

Uheldigvis så blir ikke ferien så bra som jeg hadde håpet på i forkant.

Den første dagen så våkner jeg i en dam av mitt eget blod og en fryktelig smerte i magen. Som du sikkert gjettet – jeg har blitt til Satan.

Derfor blir jeg nødt til å bruke den morgenen på å sluke Paracetter som om de er pizza, skifte på senga og gråte mens jeg ser på Netflix.

Før jeg vet ordet av det er det sent på kvelden, nesten ti – og jeg har oppdaget at det er tomt for bind, og pakken med Paracet er snart tom. Samtidig craver jeg sjokolade verre enn noensinne.

«Jeg går en tur ned på butikken,» sier jeg til mamma før jeg knyter på meg de hvite conversene mine. Jeg skal akkurat til å gå ut døra, da hun rekker meg en handleliste.

«Gidder du å kjøpe litt mat også? Vi har tomt for brød og melk,» smiler hun. «Jeg overfører penger til kortet ditt etterpå.»

Jeg nikker, stikker lista i lomma og går ut døra.

Med ett jeg kommer i kontakt med den kalde høstlufta utenfor, angrer jeg på at jeg ikke tok på meg et skjerf eller noe – jeg får frysninger nedover ryggen, og det yrer svakt.

Heldigvis er det ikke lengre til butikken enn omtrent fem minutters rask gange, og jeg styrter inn i butikken omtrent ti minutter før den stenger, som eneste kunde.

Det er litt respektløst, må jeg innrømme – å løpe inn i en butikk rett før den stenger, bare så de som jobber der må være der enda lengre. Stakkars folk.

Jeg lar blikket mitt vandre over den korte lista, mens jeg finner frem en liten vogn. Det er ikke mange varene, men mange nok til at jeg ikke orker å bære dem. Lat, jeg vet.

Hånda mi griper etter et brød, før jeg triller vogna videre etter meg mot kjølerommet. Jeg velger en ekstra lett melk, og en pakke yoghurt, uansett sistnevnte ikke står på lista. Det er uansett ganske godt, og jeg vet med meg selv at jeg vil ha lyst på det i morgen.

Så går jeg bort til velværeproduktene og putter to pakker bind i vogna, forhåpentligvis litt anonymt så jeg ikke så ut som den tullingen.

Faen, det er flaut.

Den kjipe følelsen går over med en gang jeg kommer til sjokoladehylla, aka himmelen. Over alt er det digre, nydelige plater. Jeg biter meg i leppa da jeg ser prisene, men siden det går på mamma sin regning, så overser jeg det og blir heller stående og studere hvilke jeg vil ha.

En vanlig en, selvfølgelig. Ren melkesjokolade er alltid godt.

Og en med karamell i, kanskje. Ja. Jeg tar den ned fra hylla samtidig som melkesjokoladen, og legger de i vogna.

En til? Det frister å unne seg en tredje, men siden prisene er så høye vil jeg ikke akkurat ruinere mamma heller.

Så jeg går bort til kassa og legger på tingene mine, og går for å si at jeg skal ha to pakker Paracetter, uten å se på personen bak.

«Har du tenkt til å dope deg ned med Paracet eller noe?» kommenterer en mørk stemme som jeg uheldigvis kjenner igjen.

Bak kassa sitter Brandon, kompisen til Samuel og Justin. Faen. Dette var kleint nok fra før.

«Ja, tenkte å bli litt høy i dag,» smiler jeg og begynner å lesse på varer. Jeg kan jo ikke gå tilbake uansett, så da er det bare å prøve og overleve. Mamma vil uansett bli dritsur hvis hun oppdager at jeg ikke har kjøpt noe, og dette er den eneste butikken som er så sent oppe på lørdager.

Brandon flirer, og piper inn alle varene.

«Vent, hva gjør du egentlig her?» spør jeg ham og stikker inn kortet, for så å trykke inn koden.

«Hva ser det ut som? Jobber,» svarer han kjepphøyt.

Jeg begynner å pakke sammen varene, legge de i poser og sånn. «Men du bor ikke i nærheten her,» påstår jeg.

Han himler med øynene, og går fra kassa. Plutselig så endrer han ansiktsuttrykk helt. «Vent her,» sier han og går inn på bakrommet i butikken.

Da han endelig kommer ut igjen, etter noen solide fem minutter, har han på seg normale klær og holder en nøkkel i hånda.

Brandon følger med deretter ut, for så å låse etter oss.

«Det er vel greit at jeg følger deg hjem?»

-
Dette er i ferd med å bli så klisjé at jeg vil spy igjen, men jeg angrer sykt på det som vil skje videre, bare så dere vet det. Jeg skrev dette for en måned siden, kanskje.

Håper uansett dere liker det :)