The Bad Boy Game | ✔

49 ~ jeg tror jeg kommer til å like meg her

Jeg, som den feige personen jeg er, velger å dra.

Har du noensinne lurt på hvordan det ville vært å leve et helt annet liv? Det har jeg. Mange ganger. Og jeg gjør det fortsatt. Derfor valgte jeg å forlate hjembyen min, vennene mine og alt jeg ellers kjenner til.

Livet jeg har her, er ikke et liv jeg ville foretrukket hvis jeg kunne gjort valgene om igjen. Samuel, var en tabbe. Og han ødela livet mitt. Det føles i hvert fall slik. Jeg vet ikke om jeg vil ha et liv hvor jeg bare blir sett på som et trofé, eller som en ekkel hore. Hvilken jeg ville foretrukket? Ingen av dem. Det er vanskelig å renvaske ryktet sitt når det først er skitnet til. Det er mye enklere å bare dra.

Vennene mine, de jeg er mest glad i, er igjen her. Men de vil uansett dra en gang, de også. Om ikke så lenge, faktisk. Om bare et par år drar de for å dra på college og andre skoler. Vennegjengen vil bli splittet opp.
Internett. Takk Gud for Internett. Det er en stor fordel. Hvis jeg er heldig, kan vi snakke sammen flere ganger i uka uansett. Mamma sa også at jeg kunne besøke vennene mine i ferier og slik.

Kort fortalt – det er greit for meg.

Kanskje jeg vil få nye venner, kanskje jeg møter en gutt jeg blir forelsket i, og som kanskje ikke knuser hjertet mitt (eller kjeven. Det ville vært noe).

Nyheten om flyttingen forteller jeg til vennegjengen dagen etter, og de støtter den fullt ut heldigvis. Norah og Malia hjelper meg til og med å pakke sammen klær jeg kan få bruk for.

~*~

Vi forlater hjemmet vårt to uker etter konfrontasjonen på kjøkkenet. Siden Justin skal bo i huset vårt, og vi skal bo hos bestemor, skal vi ikke ta med noen møbler. Alle tre skal ta fly, og vi skal bare ta med en koffert hver med nødvendig utstyr. Mamma sa at det var mange nok butikker der for å skaffe flere klær og produkter ellers, men det er ikke jeg så sikker på. Helt ærlig, ser det ut som et gudsforlatt sted. Forrige gang jeg gikk en tur der, tok det meg femten minutter for å komme til nabogården.

Mens mamma og pappa lesser koffertene våre på bagasjebåndet, klemmer jeg Norah, Malia og Adam etter tur. De ble med på flyplassen for å si ha det. Jeg kommer til å savne dem enormt mye, noe jeg også sier til dem.

Det er vanskelig å holde tilbake tårene da mamma sier at vi er nødt til å gå til gaten. De andre gråter også. Justin gir meg en ekstra hard klem – vi har ikke klemt på flere år, faktisk, mest fordi vi hatet hverandre så intenst at vi nesten ikke kunne være i samme rom – før han også feller en tåre.

Et lite sekund begynner jeg å tro at hele verden har blitt gal.

«Vi må snakkes minst én gang i uka!» roper Adam etter meg da jeg har begynt å gå mot sikkerhetskontrollen, etterfulgt av et skjevt smil. Det når ikke helt opp til øynene hans.

«Will do,» sier jeg høyt tilbake. Prøver ikke å se meg tilbake, for da vet jeg at jeg vil gråte.

Norah springer etter meg og omfavner meg en siste gang. «To ganger, ellers ...» Det glimter i øynene hennes mens hun fører en finger over halsen. «Du vet hva som vil skje.»

Jeg flirer gjennom tårene. Blikket mitt er tåkete. «Jeg er så glad i deg,» hulker jeg. Plutselig befinner jeg meg i enda en klem, hvor vi klemmer hverandre hardt.

«Sienna! Flyet drar,» roper mamma.

Norah bryter seg løs fra klemmen. «Det vil gå bra,» snufser hun. «Jeg kommer til å savne deg.»

«Jeg deg også.»

Så går jeg inn i sikkerhetskontrollen.

~*~

Marcus og onkel venter som vanlig på oss da vi går ut av ankomsthallen. Førstnevnte omfavner meg fort i en klem, tydeligvis glad for å se meg.

«Bare vent til du kommer på skolen,» gliser han. «Du vil ikke tro hva som traff deg.»

Jeg himler med øynene. «Det er vel ikke så ille.»

«Jo, det er det.» Han hjelper til med å legge koffertene i bagasjerommet, og slenger igjen døra. Han setter seg bak, så jeg blir nødt til å sitte i midten mellom han og mamma, mens pappa får plass foran.

Vi snakker hele veien på vei hjem, superglade for å se hverandre igjen. Jeg tror foreldrene våre går lei av alt skravlet vårt etter en stund, da pappa setter på radioen med høy musikk.

Bilen svinger inn foran bestemors hus etter mange trange minutter. Mamma er den første til å hoppe ut av bilen, med meg raskt følgende etter. Utenfor er det akkurat som ellers – lufta er skarp, kald og svir godt i neseborene. I motsetning til hjemme, har det kommet masse snø. Jeg trekker jakka mi tettere rundt meg, og går inn i huset. De andre kommer etter meg, bærende på bagasjen.

Jeg tar av meg yttertøyet og skoene, og løper deretter opp trappa og inn på mitt fremtidige rom – mammas gamle pikerom. Det har blitt pusset opp litt siden mamma var liten, spesielt til nå som jeg skal flytte inn. Forskjellene er ikke så store at det er noen stor forskjell, akkurat slik jeg ønsket det.
Rommet har lyselilla vegger, hvitt gulv og har en grå seng stående midt i rommet. På veggene er det klistret opp forskjellige utklipp fra magasiner, fra 80-tallet omtrent. Jeg setter meg ned i senga, kjenner at den synker litt ned av vekta mi.

«Hva synes du?» spør Marcus og smiler. Han står lent inntil dørkarmen, tittende inn på rommet.

«Jeg tror jeg kommer til å like meg her. Virkelig.»

-

Det, alle sammen, var siste delen av denne boka. Jeg håper dere likte den! Selv var jeg usikker på hvordan den skulle slutte, men valget falt tilslutt på dette. Slutten kom kanskje litt fort, til og med jeg synes det, likevel føler jeg det er en del av boka. Når du skal flytte, skjer ting veldig fort. Jeg har ikke flyttet 'ordentlig' før, uansett føler jeg at det er omtrent slik det er. Spesielt hvis du løper fra livet selv.

En annen grunn til den raske slutten, er oppfølgeren som høyst sannsynlig vil komme etter nyttår :)