The Bad Boy Game | ✔

45 ~ en røre uten oppskrift

Samuels synsvinkel.

Jeg føler meg som dritt. Ikke overraskende, siden jeg fortsatt er jævlig fyllesyk, men også fordi jeg ikke husker noen verdens ting av gårsdagen. Ikke én eneste ting. Alt er bare en stor røre, hvor jeg ikke aner hva jeg har puttet oppi. Som vanlig har jeg gjort det uten en oppskrift, bare kastet alt jeg kunnet se oppi og rørt. Likevel kan jeg se noen få av de mange ingrediensene.

Jeg vet at jeg våknet opp i en komplett ukjent jentes seng, i en by som for meg er halvveis fremmed. Jeg vet at hun lå ved siden av meg, naken, og snorket som en seksti år gammel mann med kols, og at jeg dro på meg klærne mine som lå ved siden av senga for så å løpe ut døra, bare avbrutt av at jeg kastet opp på teppet hennes. Forhåpentligvis fikk hun ikke vite navnet mitt den kvelden.

Så det er her jeg er. Midt i den fremmede byen, uten noen minner om hva som skjedde i går, og uten noe minne på hvor bilen min er. Bilen jeg har brukt de fleste pengene jeg har kunnet avse på, som nå kan være stjålet. Jeg har ikke fått noen penger av moren min, for å være helt ærlig. Hele livet har jeg prøvd å flykte fra det faktum at jeg er i familie med den dama.
Hvorfor jeg ikke har noen far? Nei, hun sparket ham ut. Fikk han sendt ut av landet, tilbake til Portugal. Jeg visste det ikke før i fjor. Da han plutselig var borte, sa hun at han hadde forlatt oss alle, løy meg rett opp i fjeset. Helt siden det, har jeg prøvd å få meg vekk, men jeg har ikke hatt nok penger til å flytte. Og samvittigheten min har brutt meg ned, fordi jeg ikke kan forlate Mira. Stakkars, stakkars, Mira som ikke vet bedre enn å elske den falske moren sin.

Skoene mine, som jeg var veldig heldig som fant, subber mot den svarte bakken mens jeg går i retning hotellet, hvor festen var. Retningssansen min er fortsatt i god behold, heldigvis, selv så bakfull jeg er.

Det er en ganske fin høstdag. Bladene glitrer i forskjellige oransjetoner, nå og da faller noen ned på bakken foran meg. Alt er ganske bra, bortsett fra den iskalde vinden som jeg kjenner ganske godt, siden jeg bare har på den standard hvite t-skjorta mi. Jeg forventet nemlig ikke å måtte gå og lete etter bilen min.

Etter å ha gått et par kilometer, får jeg øye på en svart Audi som står parkert i veikanten. Bilnummeret er skjult av stråene foran, men jeg kjenner den igjen. Jeg drar bilnøkkelen opp av lomma, og trykker på knappen som er oppå. Jeg hører et lite knepp fra bilen, og blinklysene blinker et par ganger. Yes. Jeg tusler bort til bilen, åpner døra og setter meg inn. Det er kaldt inne i bilen, men det kommer snart til å bli varmt. Varmeapparatet mitt er nemlig veldig bra, ettersom det vanligvis er så kaldt her at jeg holder på å forfryse meg om morgenene.
Jeg tar plutselig hånda ned i bukselomma, og forventer å kjenne den firkantede lille boksen vi mennesker vanligvis drar med oss over alt, men finner ingenting. Med ett begynner jeg å famle rundt på kroppen min, deretter rundt omkring i bilen. Hvor i helvete er den lille kladden?

Jeg finner den endelig, liggende i hanskerommet, akkurat hvor jeg plutselig husker å ha forlatt den, full av varsler. Jeg lukker døra, og spenner på meg beltet før jeg starter bilen. Motoren brøler, og jeg blir sittende en liten stund med albuene på rattet og fjeset i hendene. Vet ikke om jeg burde gå gjennom mobilen eller ikke, for hvem vet hva jeg kan finne på den.

Likevel vet jeg at jeg nødt til å huske, for etter tidligere opplevelser vet jeg at jeg ikke er pålitelig i fylla. Hendene famler etter mobilen. Da jeg endelig får tak i den, låser jeg den opp skjelvende. Masse meldinger, tapte anrop. Jeg ringer opp den første jeg ser, nemlig Justin. Han har tydeligvis prøvd å ringe meg noen-og-ti ganger.

Mobilen piper et par ganger, før Justins stemme fyller røret.

«Hallo?» sier jeg og drar en hånd ned fjeset. Prøver å holde stemmen rolig og stø. «Hva er det du vil?»

«Jeg sa du skulle holde deg unna søstera mi.» Stemmen hans er krass.

Jeg rynker brynene. Studerer de små bitene i den stygge røra, som jeg aldri i livet vil spise. «Hva i helvete snakker du om?!»

«Festen, den jævla festen!» nesten skriker han. «Jeg vet hva som skjedde, selv om hun nekter å si noe!»

Jeg tar mobilen litt fra øret, og prøver å tenke etter. Festen? Åh faen. Jeg blunker hardt, og prøver å overse minnene som plutselig strømmer inn. Barglass, en liten dråpe av et eller annet stoff som jeg tok i glasset hennes ... Fyfaen. Hva har jeg gjort?

«Helvete,» mumler jeg for meg selv. Det jeg sa om at fulle meg er upålitelig? Stryk det. Fulle meg er en fryktelig person. Et sykt monster. En voldtektsmann. Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv.

«Justin, faen mann. Jeg har rotet det til så jævlig.»

Det blir stille en stund. «Jeg vet det,» sier stemmen hans nedtynget, og så legger han på.

Jeg blir sittende en god stund med mobilen i hånda, og med tårer som truer med å trille ut av øynene mine. Til slutt tar sinnet over, og jeg slår en knyttneve i rattet. Tuta på bilen uler inn i morgentimene. 

-

Oioioioi, hva skjer nå