The Bad Boy Game | ✔

43 ~ kom deg vekk.

Før jeg vet ordet av det, står vi inne sammen med hordene av andre folk. En ganske kjent DJ spiller på klubben på hotellet i natt, og det er der vi befinner oss. Stemningen er høy, lufta er tett og folka er halvveis fulle eller høye. Lyset inne i lokalet er dempet, spotlights beveger seg over gulvet. Sammen med musikken, er det som om jeg er i en rar, twistet virkelighet. Uten bekymringer.

Jeg tenker ikke så mye, for jeg er mer opptatt med å danse til de fengende beatsene. Sammen med Malia og Norah og en haug med andre folk, står vi en ring og gjør forskjellige bevegelser. Nå og da går noen inn i ringen og gjør noen imponerende triks, så vi andre blir stående og skrike.

Malia har virkelig rett. Dette er årets fest, dette er ren galskap – det er fantastisk.

Etter en god stund med dansing, blir jeg tørst og går bort til baren. Jeg insisterte på å gå alene, siden de andre så ut til å ha det så gøy. Jeg vil ikke avbryte det.

Jeg setter meg på barkrakken og bestiller en øl. Det er jo ikke så mye alkohol i den, så det går greit. Dessuten er det fest. Jeg vet jeg ikke burde drikke, men alle gjør det. Hvis ikke vil jeg være den kjipe. Selv om jeg lovet meg selv at jeg ikke skulle gjøre det.

En jente setter seg ved siden av meg, og bestiller en øl hun også. Det går en stund før jeg skjønner at det er Elin!

«Hei!» sier jeg entusiastisk.

Hun snur seg mot meg, og ansiktet sprekker opp i et digert smil. «Sienna!» Deretter omfavner hun meg i en klem. Jeg merker meg at det lukter svakt av sprit av henne, men velger å ikke bry meg om det. «Dere skulle sendt en melding, trodde dere hadde glemt alt!»

Jeg rister på hodet. «Selvfølgelig kunne vi ikke glemme det. Dette er jo årets begivenhet ifølge Malia.»

«Når du sier det ... Hvor er de?» spør hun.

«Vet ikke,» sier jeg og drikker av ølen. Den smaker litt bittert, men er samtidig veldig god. «De var ute på dansegulvet i sta.»

Elin reiser seg for å gå, men jeg holder henne tilbake. Resten av ølen heller jeg i meg i en diger slurk, og så blir jeg med henne ut på gulvet. Vi finner de andre rimelig kjapt, som fortsatt står i den samme sirkelen. Likevel er det noen endringer – ringen har blitt mye større, musikken har blitt skrudd opp. Jeg trodde ikke at stemningen kunne gå noe særlig høyere, men jeg tok feil. Dette må være toppen av kransekaka.

Malia og Norah omfavner Elin før de fortsetter å danse. Mens jeg beveger kroppen i takt med musikken, merker jeg meg at lyset hakker, alt jeg kan se er andre jenter som gjør sensuelle bevegelser, rister på rompa eller står i full klinings med noen av guttene i ringen. Lyset flasher, vi kaster oss rundt omkring. Før jeg vet ordet av det synger vi alle, hyler litt og koser oss helt sinnsykt.

Det er så fritt, det er så fantastisk. Jeg skulle gjort dette før.

En gutt legger armene rundt midjen min, men jeg klarer ikke se hvem det er i det halvveis ekle lyset. Ruset på adrenalin presser jeg meg inntil den ukjente. Personen drar meg med ut av folkemengden. Jeg bryr meg egentlig ikke. Det er fest. Hjernen min har sagt god natt. Det er bare meg, meg, meg. Jeg er fri.

Gutten tar meg med bort til baren. I det blasse lyset ser jeg at det er Samuel. I et lite sekund ønsker jeg å trekke meg unna, men så husker jeg at hjernen er borte. Og Samuel vil sikkert ha det litt gøy her, han også. Jeg kan hjelpe ham. Vi kan ha det gøy sammen.

Han bestiller drinker til oss to. Små shots. Vi heller det i oss. Jeg merker at hjernen holder på å våkne opp, men etter noen flere små, glasskopper så klarer jeg å dysse den i søvn igjen. Samuel kommer nærmere meg. Kropp mot kropp. Hud mot hud.

Jeg drar han med opp en trapp. Hvorfor ikke? Huset er et hotell, et hotell med hauger av rom. Vi skal ha et rom. Det hvisker han til meg i hvert fall. Jeg klarer ikke tenke. Ser ikke signalene. Hjernen sover.

Musikken høres fortsatt oppe i korridorene. Inne på det første ledige rommet vi finner, begynner vi å kline. Hans lepper mot mine. Mine mot hans. Det er godt. Jeg kjenner det. Jeg stønner. Han stønner. Legger armene rundt midjen min, drar ned glidelåsen på kjolen min. Han legger meg ned i senga.

Virkeligheten blir ... tåkete. Jeg blunker hardt. Jeg kjenner en hånd bak ryggen min, så kjenner jeg et lite knepp. BH-en faller av. Myke hender mot huden min. Samuels myke hender. Det føles feil. Har jeg sagt ja? Spurte han?

Hjernen våkner.

Jeg hvisker at han skal stoppe. Leken er ikke morsom lenger. Ikke når hjernen er våken. For hjernen vet hva som er bra og ikke.

Samuel fortsetter. Beveger hendene nedover den nesten nakne kroppen min. Jeg dytter ham unna. Han reagerer ikke. Hjernen registrerer en kraftig lukt av alkohol. Samuel er slett ikke edru. Det burde jeg ha visst. Jeg prøver å smette unna ham, tar på meg BH-en. Han sjangler litt da han prøver å få tak i meg.

«Stopp, vær så snill,» mumler jeg. Tårer bryter ut av øynene mine. Jeg begynner å skjelve. Han tar tak i kroppen min. Tar på den. Tar på meg. Jeg dytter. Jeg skriker. Jeg biter. Hardt. Hvor vet jeg ikke. Jeg prøver bare å komme meg vekk.

Han slipper meg, men jeg kommer meg ikke unna tidsnok. Selv om han er full, klarer han å få inn et perfekt slag. Jeg får en knyttneve i kjeven. Likevel kjenner jeg ikke smerten. Ikke til det fulle, i hvert fall. Adrenalin pumper gjennom kroppen min, fra festen og fra shotsene. Fra det som fikk hjernen til å sovne.

Jeg slår tilbake, dytter han bakover. Han får en lampe i hodet og slukner fortere enn den selv da stikkontakten blir dratt ut. Jeg griper kjolen min og tar den på meg i en fart. Hendene mine skjelver så jeg ikke får igjen glidelåsen ordentlig, men jeg bryr meg ikke. Jeg er mer opptatt av å få meg vekk.

Jeg løper ut av rommet uten skoene mine, ut av hotellet, med unntak av små pauser for å kaste opp utover gulvet. Jeg ser ikke alt som foregår, jeg er blindet av tårer. Kjeven min gjør vondt. Kroppen min gjør vondt. Hodet gjør vondt. Hjernen min summer hardere. Uten at jeg registrerer det selv, er jeg utenfor hotellet. Smaken av galle fyller nok en gang munnen min, og jeg spytter det ut på asfalten foran meg.

Dop, dop, dop, sier hjernen. Voldtekt. Vold. Kom deg vekk.

-

Dere aner ikke hvor vanskelig det var for meg å trykke publiser på denne delen, siden jeg er litt redd for tilbakemeldingene deres. Jeg vant en Wattys i helga, for denne boka, så jeg er bekymret for om jeg ødelegger den nå. Likevel er det dette boka skulle botne opp i, at det ikke alltid er slik det blir fremstilt i virkeligheten - noen ganger, så blir folk såret på måter som er ikke-humane.

Jeg håper uansett dere likte dette kapitlet, for her ser dere at jeg virkelig prøver å skille ut boka fra alle andres.