The Bad Boy Game | ✔

32 ~ en feit, rød strek

Resten av høstferien går forbi i en fart. Dagene har ikke direkte blitt utnyttet, men jeg har lest til prøvene i historie og engelsk neste uke, skypet med Marcus og bestemor, hengt med Norah, Malia og Elin (som tydeligvis har blitt et medlem i gjengen vår) og sett på Netflix.

Så da skolen starter igjen, er jeg ikke direkte overrasket.

«Justin!» skriker jeg og banker på døra. Den tullingen har bestemt seg for å prøve å drukne seg i dusjen eller noe, for hva ellers er det som tar så skrekkelig lang tid?

«JA!» roper han tilbake. Jeg hører at dusjen blir skrudd av.

Bare et par minutter senere kommer han slentrende ut, riktignok med kun et håndkle om seg og sokker (!) på beina, men han kommer ut. Tydeligvis ikke i humør til å krangle.

Forståelig, i og med at han har sittet inne hele ferien med unntak av noen turer over til Adam.

Jeg går inn på badet etter ham for å pusse tennene og børste gjennom håret, før jeg drar videre på skolen.

Den første personen jeg treffer, er Adam. Han er på vei til mattetimen, men jeg ber ham vente. Jeg løper og henter bøkene mine, og vi tar følge inn dit, og setter oss ved siden av hverandre.

Vi rekker ikke snakke noe mye, fordi mattelæreren kommer inn døra, klar for å holde enda en time for tenåringer som ikke egentlig hører på.

Jeg og Adam bruker for eksempel timen på å skrive lapper til hverandre.

Når det endelig blir lunsj, skal jeg egentlig sitte ved Malia og Norah. Det skjer riktignok ikke, siden Adam drar meg med til fotballspillerbordet.

Etter hvert kommer Malia også, og setter seg ved siden av meg.

«Hvor er Norah?» spør jeg.

Hun trekker på skuldrene. «Vi har egentlig norsk sammen, men hun dukket aldri opp.»

Rart. Norah bruker aldri å være hjemme fra skolen.

Vi fortsetter å snakke – guttene om en viktig kamp på søndag som Adam prøver å overbevise meg om å dra på, enda jeg dessverre gikk glipp av den forrige.

Deretter er det tilbake til timen. Jeg tenker ikke så veldig mye på hva som skjer. Norah er borte, og jeg vet ikke hvorfor. Hun bruker alltid å si slike ting til meg.

Samuel er også borte, noe jeg takker djevelen for. Jeg vet ikke om jeg orker ham. Det eneste problemet er at jeg heller ikke har sett Brandon, noe som enten betyr at 1) Samuel har banket livskiten ut av ham fordi han prøvde seg på meg, eller 2) så er jeg veldig innbilsk, altså at jeg ikke er eiendelen hans i det hele tatt.

Uansett bestemmer jeg meg for å dra innom Norah etter skolen.

Med en gang skoleklokka ringer, begir jeg meg på den fryktelige veien hjem til henne. Nå må jeg riktignok ikke løpe, heldigvis, og kan ta det så mye med ro som jeg ønsker.

Det er en deilig høstdag, enda jeg vet at det snart vil begynne å snø. Om ikke i dag, kanskje i morgen. Været her varierer veldig – en dag kan det fosse ned, den neste kan sola skinne og alt være fryd og gammen.

Det er imidlertid ikke akkurat slik Norah føler seg, da jeg endelig kommer fram. Moren hennes har akkurat kommet hjem fra jobb, og hun sier til meg at Norah ligger på rommet sitt med feber.

Jeg bryr meg ikke så veldig mye. Hvis jeg blir syk, ser jeg på meg selv som heldig.

Norah ligger under dyna si. Da jeg får henne til å sette seg opp i senga, skal jeg ikke legge skjul på at hun ser helt jævlig ut. Med strek under jævlig. En feit, rød strek.

Under øynene har hun mørke ringer, håret er nesten en stor floke og huden hennes er bleik.

«Hva har skjedd?» er det første som glipper ut av munnen min.

Da gjør hun det uforventede.

Hun legger seg ned under dyna igjen og begynner å tute.

-

Sorry for å kutte akkurat der, lol. Har fortsatt ikke inspirasjon, håper å avslutte boka snart :)

Pratast om fem dagar ^^