The Bad Boy Game | ✔

48 ~ det frister å dra

Da jeg og Justin kommer inn døra, lukter det himmelsk av meksikansk mat og sjokoladekake. En litt rar blanding, men faktisk ganske god.

Vi setter ifra oss skoene våre, jeg mine brune støvletter og han sine utslitte joggesko, på skohylla og går inn på kjøkkenet. Mamma står ved komfyren og steker kjøttdeig, mens pappa leser en avis.

«Hvor er det dere har vært?» sier mamma litt strengt og rører i panna med en sleiv. Pappa ser skarpt bort på Justin og blar i blekka.

Justin ser på meg for at jeg skal svare. Jeg tråkker på tåa hans, passer på å gjøre det så ingen av dem merker det.

«Vi var med Adam og Norah,» sier Justin endelig, og ser surt på meg.

Munnen til mamma blir en liten strek. «Så hvorfor var dere ikke på skolen?»

«Hvordan vet du det?» buser jeg ut med og legger armene i kors. Er det mulig.

«Vi fikk en telefon,» høres det fra pappa. Han har lagt fra seg avisen, og ser nå skuffet opp på meg. «Om at Sienna hadde anklaget Samuel Hampton for voldtekt og deretter banket ham rimelig hardt opp. Og deretter skulket resten av dagen.»

Justin legger en hånd på skulderen min og strammer grepet. Jeg biter meg hardt i leppa, vet ikke helt hvor jeg skal hvile blikket mitt. På mammas sinte fjes, eller pappas skuffede?

«Er dette sant?» spør mamma og satte en hånd i siden. Hun har allerede fått det jeg-vet-hva-du-gjorde blikket.

Jeg svarer ikke.

«Jeg spurte deg et spørsmål.»

Justins hånd glir ned fra skulderen min. Han åpner et skap og begynner å dekke på kjøkkenbordet. For å være ærlig, kan jeg ikke forestille meg å spise mat sammen med dem i denne situasjonen. Jeg orker det bare ikke. Det blir verre enn den tida da jeg og Justin kranglet hvert måltid fordi han aldri var der.

«Ja,» sier jeg til slutt. «Ja, jeg gjorde det.»

Pappa smiler. «Flott, da er det ute av bildet.»

Jeg ser forvirret på dem begge. «Hva?»

«Fru Hampton var på nære nippet til å opprette et søksmål,» sier pappa og bærer skålene med ferdigkuttede grønnsaker bort på bordet. Justin er ferdig med å dekke på tallerkener, glass og bestikk, så vi kan begynne å spise så snart mamma har stekt kjøttdeigen ferdig.

Jeg setter meg ned ved bordet, på plassen min. Beina mine har begynt å gjøre vondt av hele gåingen og ståingen hele dagen. «Og?»

«Hun sa seg tilslutt enig i at sønnen var en idiot.»

Ingen av dem sier noe mer, ikke jeg heller. Jeg er alt for sjokkert. Egentlig hadde jeg forventet masse kjeft for å skulke. Ikke minst for å slå til andre. Men nei.

«Vel, maten er klar.»

~*~

Da jeg legger meg ned i senga mi den kvelden, føles det som om en enorm tyngde er løftet av skuldrene mine. For en gangs skyld virker det som om livet vil gå tilbake til det normale.

Sengetøyet mitt lukter lavendel. Det er glatt mot fjeset mitt, mykt. Mamma må ha skiftet det i løpet av dagen, antar jeg. Hånda mi beveger seg mot lysbryteren som henger ned fra lampa. Jeg trykker på den, og rommet blir mørkt.

Etter å ha vridd meg fram og tilbake i senga et par ganger, lukkes øynene mine og jeg faller i en dyp søvn.

Etter en stund dukker det opp en drøm som involverer meg, Adam, Justin og Norah, berg- og dalbaner og sukkerspinn.

~*~

Jeg drar på skolen dagen etter, for det er en helt normal dag. En tirsdag. Som vanlig starter den med to timer matte ved siden av Adam.

Han smiler da han setter seg ned ved siden av meg. «Jeg hadde det veldig fint i går,» sier han lavt.

«Jeg også,» sier jeg. Det er sant. Jeg har ikke hatt det så morsomt på lenge.

«La oss gjenta det snart.» Han snur seg vekk fra meg, og retter oppmerksomheten mot tavla hvor læreren holder på å tegne noen grafer og snakker om hvordan en skal finne x når y er det og det. Kjempekjedelig, jeg vet. Likevel vet jeg at jeg må følge med hvis jeg skal bestå den neste prøva, som forresten er neste uke. Jeg har helt glemt å gjøre alt skolearbeidet i det siste.

Adam stopper meg på vei ut av døra. Han har det egentlig ganske travelt siden han har gym, så han gjør det litt fort. «Blir du med til meg etter skolen for å lese til prøva?»

Jeg nikker. «Selvfølgelig.»

«Supert.» Så stikker han til gymmen.

Norah og Malia kommer til med i friminuttet, og vi går til engelsktimen sammen.

~*~

Som vanlig sitter jeg på senga til Adam. Vi har spredd bøkene våre utover hele innretningen.

«Hvor står oppsummeringen?» spør jeg og blar rundt i matteboka mi.

Adam blar i sin også. «Side 183.»

Jeg blir sittende og lese over sidene en god stund, selv om hjernen min ikke registrerer noen av ordene. «Søren, jeg klarer ikke det her.»

Han ser på meg og slår igjen boka. «Ikke jeg heller, as.»

Vi ser på hverandre en god stund, uten å si noe. Egentlig så orker jeg ikke mer akkurat nå, det er bare for mye som skjer i livet mitt. En gigantisk matteprøve midt oppi alt passer bare ikke inn.

Så plinger telefonen min. Jeg tar den opp. Det er en melding fra mamma.

Mamma: Kom hjem, det er viktig.

«Vil du spille litt, ha litt mat, eller noe?» spør Adam og klør seg i bakhodet.

Jeg rister på hodet. «Nei, jeg tror jeg bør gå hjem. Mamma skrev det var viktig.»

Jeg stapper alle bøkene mine oppi sekken og går, etter å ha gitt Adam en rask klem.

Da jeg kommer inn døra hjemme, er det helt stille. Det er såpass stille at jeg blir livredd for at det skal ha skjedd noe med bestemor eller noe. Jeg legger fra meg sekken min i gangen, sparker av meg skoene og går inn i kjøkkenet.

Begge foreldrene mine sitter med enorme smil klint over fjesene deres.

«Jeg har fått en ny stilling!» gliser pappa.

Leppene mine trekker seg oppover i et smil. «Er det sant? Hvor da?»

Smilet hans blir litt stivt. «Ja, det var det ...»

«Vi har tenkt å bo hos bestemor i et år,» sier mamma. «Hun trenger litt hjelp, og det er dit pappa søkte.»

Jeg vet ikke hva jeg skal svare.

«Broren din skal bo her, på grunn av Norah og babyen, så du skal også få velge selv.»

Før de får sagt noe mer, stormer jeg opp på rommet mitt og kaster meg i senga mens tårene triller.

Foreldrene mine skal ikke bo i dette huset på et år. Broren min skal bo her alene. Og jeg har fått et valg om jeg vil flytte fra alt av venner og ting jeg kjenner til, eller om jeg vil bli her og fortsette livet på samme måte.

Det verste er at det frister å dra.

-

Vet ikke om det ble litt plot twist, eller? Én ordentlig del igjen, omg.